Tirsdag denne uken møttes Nei til EU og staten i Høyesterett i den såkalte ACER-saken.

Saken gjelder Stortingets samtykke til EØS-komiteens beslutning nr. 93/2017 om innlemmelse av en rekke forordninger i EUs tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen. Tredje energimarkedspakke oppretter blant annet EU-byrået ACER, som blant annet gis myndighet til å fatte vedtak om visse spørsmål knyttet til flere rettsakter på energiområdet. I tillegg har ACER myndighet til å pålegge informasjonsutlevering og ilegge bøter i henhold til en av rettsaktene. I og med at ACER er et EU-byrå, var det langvarige diskusjoner forut for innlemmelsen om dette skulle innpasses i EØS-avtalens topilar-system. Løsningen ble en ordning der EFTA-landene får møterett, men ikke stemmerett, i ACER. Videre skal ACER ikke fatte vedtak vedrørende EFTA-landene: ACER utarbeider forslag, mens EFTAs overvåkningsorgan (ESA) fatter vedtak med bindende virkning for den norske Reguleringsmyndigheten for energi (RME). Det er derfor RME som fatter vedtak med bindende virkning for norske aktører. Selv om heller ikke ESAs vedtak dermed får direkte virkning for norske aktører, gjorde kombinasjonen med kravet om at RME i slike vedtak skal være uavhengig, at dette ble ansett som myndighetsoverføring. I tillegg ble myndigheten til å innhente informasjon og ilegge bøter, som ble lagt til ESA, ansett som myndighetsoverføring.

Myndighetsoverføringen ble ansett som «lite inngripende», og Stortinget ga derfor sitt samtykke med hjemmel i Grunnloven § 26 annet ledd. Alternativet ville være å benytte Grunnloven § 115, med tre fjerdedels flertall og to tredjedeler av representantene til stede.

I november 2018 gikk organisasjonen «Nei til EU» til søksmål. Nei til EU krever dom for at Stortingets samtykke ikke kunne gis etter Grunnloven § 26 annet ledd. Organisasjonen mener myndighetsoverføringen var mer enn «lite inngripende».

Saken reiste uavklarte spørsmål om en organisasjons adgang til å kreve grunnlovsprøving av samtykkevedtak. Høyesterett i plenum avgjorde ved kjennelse av 1. mars 2021 at søksmålet kunne fremmes. Saken har deretter vært behandlet i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett, som begge fant at Stortinget kunne gi samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. For Høyesterett er det særlig to spørsmål partene er uenige om:

• For det første er spørsmålet om hvor langt Høyesterett skal gå i å overprøve Stortingets vurdering i denne typen saker (omtalt som «prøvingsintensitet»). I norsk rett har man tradisjonelt ansett at domstolene skal gjøre en mer inngående prøving av grunnlovsbestemmelser som verner enkeltpersoners rettigheter enn av bestemmelser som gjelder den innbyrdes kompetansefordelingen mellom statsmaktene. Staten viser til at Grunnloven § 26 annet ledd nettopp gjelder kompetansefordelingen mellom statsmaktene, og mener derfor at domstolene skal være tilbakeholdene med å overprøve Stortingets egen vurdering etter Grunnloven § 26 annet ledd. Nei til EU mener derimot at sakens spesielle karakter og behovet for vern av mindretallets syn taler for en mer inngående prøving. Borgarting lagmannsrett fant (under tvil) at prøvingen burde være «noe mer intensiv enn hva som i alminnelighet gjelder for grunnlovsbestemmelser som regulerer de andre statsmakters arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse».
• For det andre er spørsmålet om man ved vurderingen av om myndighetsoverføringen er lite inngripende, bare skal se på de rettsaktene samtykket gjelder, eller om disse må vurderes i sammenheng med annen myndighetsoverføring på det aktuelle området, både forut for og etter at samtykket ble gitt (omtalt som spørsmålet om det gjelder et «kumulasjonsprinsipp»).  Høyesteretts betenkning i saken om samtykke til innlemmelse av fjerde jernbanepakke i EØS-avtalen gir uttrykk for at det «må gå en grense» ved trinnvise overføringer av myndighet, men at vurderingen «primært må foretas i tilknytning til den enkelte myndighetsoverføring det er aktuelt å samtykke i». Partene har ulike syn på betydningen av denne uttalelsen og hvordan den skal forstås. Spørsmålet kommer på spissen i ACER-saken fordi Stortinget i 2021 ga sitt samtykke til innlemmelse av fire kommisjonsforordninger fra 2016, som gir utfyllende regler om ACERs kompetanse. Nei til EU mener at man må se på den samlede effekten av de rettsaktene saken gjelder, og disse senere forordningene, når man vurderer om myndighetsoverføringen var «lite inngripende». Borgarting lagmannsrett mente det gjaldt et kumulasjonsprinsipp, men bare bakover i tid, dvs. slik at man tok hensyn til tidligere myndighetsavståelse på området. Dette var ikke aktuelt i energisektoren, og Borgarting la ikke vekt på den senere innlemmelsen av de fire kommisjonsforordningene. Samlet sett fant lagmannsretten at myndighetsoverføringen gjaldt et teknisk og faglig område, og var lite inngripende.

Saken reiser prinsipielle spørsmål om grunnlovsprøving av Stortingets vedtak, hjemmelsgrunnlag for myndighetsoverføring og Norges tilslutning til EUs energimarked. EU har de senere årene opprettet byråer på stadig flere områder, og tilpasning av rettsakter på slike områder til EØS-avtalens topilarsystem har reist problemstillinger ved flere anledninger. Utfallet av saken vil derfor kunne få stor betydning for EØS-samarbeidet fremover.

Forhandlingene for Høyesterett strømmes, og partenes sluttinnlegg og disposisjoner for forhandlingene kan leses på Høyesteretts nettsider.  

Saken er også bredt omtalt i pressen – et utvalg artikler følger under:  
Nå er plenumssaken om Acer i gang – Høyesterett streamer forhandlingene - Rett24
Regjeringsadvokaten om Acer i Høyesterett: – En stor juridisk begivenhet - Altinget - Alt om politikk: altinget.no
Acer-saken – storm i et vannglass eller rettshistorie? - Altinget - Alt om politikk: altinget.no
Nei til EU: Vi forventer å vinne fram i Høyesterett - Altinget - Alt om politikk: altinget.no
Norge er avhengig av internasjonalt samarbeid | DN