HR-2023-1807-A Oslo kommunes krav om tilbakeføring av penger etter boligkjøp fører ikke fram (domstol.no) – Den såkalte «Boligbygg-saken» i Oslo-kommune gjelder flere eiendomskjøp det kommunale foretaket Boligbygg KF foretok i 2016. Medieoppslag året etter førte til oppmerksomhet om mulig overpris og korrupsjon i flere av disse handlene. Flere personer er dømt for korrupsjon i tilknytning til disse transaksjonene. Samtidig kom Oslo kommune selv til at kommunen hadde betalt overpris for flere av eiendommene, og at denne utgjorde statsstøtte til selgerne, i strid med EØS-avtalen. Dette er basert på det man i statsstøtteretten kaller «markedsaktørprinsippet», det vil si at når det offentlige er part i kommersielle avtaler, skal ikke avtalen være dårligere for det offentlige enn det en privat investor i en markedsøkonomi ville godtatt i en tilsvarende situasjon.

Fordi kommunen mente transaksjonene var i strid med markedsaktørprinsippet, fattet den vedtak som påla selgerne å tilbakebetale overprisen. Den ene av sakene, som gjaldt eiendomsselskapet Grønnegata AS, gikk helt til Høyesterett. Saken reiser to hovedspørsmål: For det første om det faktisk var betalt en overpris som utgjør statsstøtte, og for det andre om kommunen hadde hjemmel til å pålegge tilbakebetaling av overprisen. Tingretten fant at kommunen ikke hadde godtgjort at prisen som ble betalt var statsstøtte, og at kommunens vedtak dermed var ugyldig. Lagmannsretten fant derimot at det forelå statsstøtte, men mente det ikke var hjemmel til å pålegge tilbakebetaling etter daværende lov om offentlig støtte § 5 når støtten var gitt gjennom en gjensidig bebyrdende, privatrettslig avtale. Høyesterett kom til at avtalen ikke innebar statsstøtte, men med en annen begrunnelse enn tingretten: Høyesterett fant at avtalen først ble bindende for kommunen på et senere tidspunkt enn det kommunen hadde lagt til grunn, nemlig når bystyret måtte anses å ha samtykket til avtalen. På dette tidspunktet var det klart at de generelle prisene i markedet hadde steget så mye at avtalen ikke var i strid med markedsaktørprinsippet. Høyesterett legger i denne sammenheng til grunn at det kreves en «klar overpris» for å kunne konstatere at en avtale innebærer statsstøtte i slike tilfeller.  

Til tross for det ikke var gitt ulovlig statsstøtte i denne saken, uttalte Høyesterett seg likevel om hjemmelen for tilbakeføring. Det er ikke omstridt at EØS-retten krever tilbakeføring av ulovlig statsstøtte, men spørsmålet var om § 5 i daværende støttelov ga grunnlag for et vedtak om tilbakeføring av overprisen isolert, eller om både hele kjøpesummen og eiendomsretten til eiendommen måtte tilbakeføres (slik at kommunen ville miste eiendommen). Høyesterett fant at kommunen hadde hjemmel til å kreve tilbakebetaling av overprisen alene. Høyesterett presiserer at konklusjonen på dette punktet blir den samme etter den daværende støtteloven § 5 og den nye støtteprosessloven § 12.

Saken er nærmere omtalt av Rett24.