Et – sett med norske øyne – litt uvant trekk ved EUs institusjonelle system, er at de ulike institusjonene kan saksøke hverandre, noe som også skjer jevnlig. Mange viktige saker avgjort av EU-domstolen gjennom årene har for eksempel vært anlagt av Europaparlamentet mot Europakommisjonen, av Europakommisjonen mot Rådet eller av Rådet mot Europakommisjonen. I tillegg kan medlemsstatene anlegge sak mot EUs institusjoner. EU/EØS-nytt omtalte 7. september i år en slik sak, der Polen i et søksmål mot Europakommisjonen og Rådet hevder flere rettsakter i Fit for 55-pakken er ugyldige, fordi de ble vedtatt etter reglene om alminnelig flertall i stedet for etter reglene om kvalifisert flertall.

Institusjonene og medlemsstatene kan anlegge slike søksmål fordi det følger av EUs traktater at de har en særlig rett til å gå til sak om gyldigheten av EUs rettsakter eller andre institusjoners brudd på handleplikt. For andre er derimot nåløyet trangt: De må vise at de har vi i norsk rett kaller «rettslig interesse», dvs. rettsakten søksmålet gjelder er av «direkte og individuell betydning» for dem.

Nå forsøker René Repasi (tysk representant for sosialdemokratene i EP) å utfordre EUs domstolers tradisjonelle tolkning av disse reglene. Han anla i januar i år søksmål om Kommisjonens delegerte forordning om bestemmelser av klassifiseringssystemet på energiområdet i henhold til taksonomiforordningen. EUs førsteinstansrett avviste søksmålet i juni i år, fordi Repasi, som enkeltstående representant, ikke hadde søksmålsrett. Repasi har nå valgt å anke beslutningen inn for EU-domstolen. Skulle han få medhold der, åpnes døren for at også enkeltrepresentanter, og ikke bare Europaparlamentet som institusjon, kan kreve omkamp om EU-lovgivning i rettsapparatet.

Saken gjelder en såkalt «delegert forordning». Dette er rettsakter som vedtas av Europakommisjonen innenfor de rammene som følger av rettsakter vedtatt av Europaparlamentet og Rådet. Når de er vedtatt, får Europaparlamentet og Rådet en frist (normalt to måneder) til å protestere. Hvis de ikke protesterer, trer den delegerte forordningen i kraft. Den delegerte forordningen Repasi angriper, gjelder et spørsmål som har vært svært omstridt blant EUs politikere, nemlig å anerkjenne gass og kjernekraft som bærekraftige investeringer under taksonomiforordningen. Repasi mener at dette ligger utenfor hva Europakommisjonen har myndighet til å avgjøre, bryter med grunnleggende prinsipper i selve taksonomiforordningen, og er et skittent kompromiss for å tilfredsstille Tyskland og Frankrike. Han mener videre at det bryter hans rettigheter som folkevalgt i Europaparlamentet når Europakommisjonen går utover sin myndighet på denne måten. EUs førsteinstansrett var imidlertid ikke enig i at dette angår Repasis rettigheter som folkevalgt. Søksmålet ble derfor avvist, det vil si at retten ikke tok stilling til om den delegerte rettsakten var lovlig.  

Skulle Repasi få medhold i EU-domstolen, kan man se for seg en flodbølge av søksmål, særlig fra enkeltrepresentanter som tilhørte mindretallet i saken. Dette vil kunne få store konsekvenser for EUs lovgivningsaktivitet. Saken anses derfor som prinsipielt svært viktig i juridiske miljøer. Repasi uttaler til Euractiv at dette nettopp er noe av hensikten: Han håper at risikoen for å bli overveldet av søksmål vil tvinge EU til å innføre regler som utvider rettigheter for minoritetsfraksjoner i parlamentet, slik man blant annet har i hans hjemland Tyskland.  

EU-domstolens avgjørelse er ventet i 2024. I tillegg har også Østerrike, som har søksmålsrett etter traktaten, anlagt søksmål i denne saken. Dermed vil EUs domstoler, uansett utfallet av Repasis anke, ta stilling til det underliggende spørsmålet om gass og kjernekraft kan anses bærekraftig etter taksonomiforordningen.