ESA lukket denne uken en undersøkelse av mulig brudd på EØS-avtalens regler om etablerings- og tjenestefrihet i form av boikott av det ungarske flyselskapet Wizz Air fra flere norske kommuner, fylkeskommuner og privat enheter. Klagen, og Nærings- og fiskeridepartementets svar til ESA, er tidligere omtalt av EU-/EØS-nytt i november 2021.

Bakgrunnen for saken var at Wizz Air høsten 2020 etablerte seg i Norge, med flygninger fra Oslo Gardermoen til Bergen, Trondheim og Tromsø. Selskapet fikk betydelig oppmerksomhet i forbindelse med etableringen, men ikke bare av det positive slaget: I flere lekkasjer kom det frem at toppsjef József Váradi hadde uttalt seg svært negativt mot fagforeninger, og at kabinansatte i andre land som hadde organisert seg, var blitt sagt opp. Dette fikk mange til å ta til orde for boikott av selskapets norske satsning. Saken var oppe i Stortingets spørretime, der daværende statsminister Erna Solberg bekreftet at hun selv ikke ville flydd med et selskap «som ikke hadde ordentlige og ryddige forhold for sine ansatte». Flere kommuner, fylkeskommuner, offentlig eide selskaper, samt bransje- og arbeidstakerorganisasjoner, kom med uttalelser eller beslutninger som skulle hindre ansatte å reise med Wizz Air i tjenestesammenheng. Dette fikk Wizz Air til å varsle søksmål mot en rekke av norske kommuner og fylkeskommuner, og selskapet tok i februar 2021 ut søksmål mot Agder fylkeskommune for ulovlig boikott. I juni 2021 la Wizz Air imidlertid ned den norske innenrikssatsningen, og i oktober avviste Agder tingrett søksmålet fordi selskapet da ikke hadde et reelt behov for å få saken avgjort.   

Parallelt med dette klaget Wizz Air i desember 2020 saken inn for ESA. Selskapet mente at kommuner, fylkeskommuner og offentlig eide selskaper som hadde tatt slike beslutninger, opptrådte i strid med EØS-avtalens regler om tjeneste- og etableringsfrihet. Reglene om etableringsfrihet innebærer at selskaper i EØS-land har rett til å etablere seg og drive virksomhet i andre EØS-land, mens tjenestefriheten gir rett til grensekryssende tjenestevirksomhet. Det er ikke bare klare forbud og regler som kan utgjøre restriksjoner på etablerings- og tjenestefriheten, men også offentlige myndigheters praksis. Bl.a. kan begrensende vilkår og krav som offentlige myndigheter setter i en offentlig anbudskonkurranse, innebære restriksjoner på disse frihetene. På samme måte vil også vedtak om å unngå å benytte et bestemt selskap i det hele tatt, kunne utgjøre en restriksjon. Restriksjoner kan likevel være lovlige hvis de er begrunnet i et allment hensyn, for eksempel beskyttelse av arbeidstakerne. Norske myndigheter hevdet i sitt første svar til ESA at de ikke hadde grunnlag for å si at vedtakene innebar restriksjoner, og at eventuelle restriksjoner uansett kunne forsvares av hensyn til beskyttelsen av arbeidstakernes rettigheter, særlig retten til kollektive forhandlinger og foreningsfrihet.   

I vedtaket om å lukke saken tar ESA ikke stilling til om boikotten var en restriksjon på tjeneste- og/eller etableringsfriheten, eller om denne i så fall kunne forsvares. ESA viser til at de har en stor frihet til å prioritere sine ressurser, og at de bør konsentrere sin innsats slik at den mest mulig bidrar til det indre markedets funksjon. Basert på disse prinsippene mener ESA at de ikke lenger kan prioritere å sette av ressurser til saken, og derfor lukkes den.

ESA er samtidig nøye med å understreke at dette kun skjer av prioriteringshensyn, og ikke er til hinder for at de kan se på saken eller liknende saker på nytt senere: «It is emphasised that the Authority’s view as set out in the present Decision is a decision made upon policy grounds alone. It does not constitute any indication that the Authority considers that either national law or administrative practice are in compliance with EEA law. Moreover, the present Decision in no way restricts the Authority’s future actions concerning the legal, administrative and/or factual issues arising in or from the case closed.»