Konkret dreier saken seg om et norsk drosjeselskap, Dartride AS, hvis søknad om drosjeløyver ble avslått av Oslo kommune. I en grunngitt uttalelse 22. februar 2017 slo ESA fast at Oslo kommunes praksis etter deres syn var i strid med EØS-avtalen. I brev 15. mars 2017 skrev Samferdselsdepartementet til Oslo kommune at «norsk lov, forskrift og forvaltningspraksis på området gjelder inntil eventuelle endringer er iverksatt». Selskapet gikk på denne bakgrunn til erstatningssak mot Oslo kommune. I Borgarting lagmannsretts dom, sak LB-2020-11829, pekte lagmannsretten på at kommuner og fylkeskommuner har en lojalitetsplikt etter EØS-retten, jf. også EØS-avtalen §§ 1 og 2. Samtidig er det staten som lovgiver som vedtar lover og forskrifter, i tillegg til å vurdere forholdet til internasjonale konvensjoner. Lagmannsretten konkluderte dermed med at staten er rett saksøkt for erstatningskrav for brudd på EØS-retten, og kommunen ble frifunnet. Saken ble forsøkt anket til Høyesterett, men ankeutvalget tillot den ikke fremmet i sin beslutning HR-2021-456-U.

I et brev til norske myndigheter 5. juli spør ESA blant annet om regjeringens syn på hvorvidt nasjonalt regelverk som regulerer spørsmålet om rett saksøkt for påståtte EØS-brudd er i tråd med EØS-avtalens krav til effektiv rettsbeskyttelse.  

Departementet skriver i sitt svarbrev at de prosessuelle spørsmålene er regulert i tvisteloven. Tvisteloven inneholder imidlertid ikke noen bestemmelser om rett saksøkt ved erstatningssøksmål for brudd på EØS-avtalen. Lovens § 1-5 angir kun hvem søksmål vedrørende gyldigheten av et forvaltningsvedtak skal rettes mot, men ikke hvem et eventuelt erstatningskrav skal rettes mot. Siden spørsmålet ikke er eksplisitt regulert i loven, må man derfor falle tilbake på lovens § 1-3, som regulerer de alminnelige søksmålsbetingelsene. Av bestemmelsen følger at det kan «reises sak for domstolene om rettskrav». Følgelig forbyr ikke norsk rett saksøkeren å rette sitt krav mot den påstått ansvarlige for bruddet, uavhengig av om kravet springer ut av en norsk eller en EØS-rettslig regel. Departementet skriver videre at norsk erstatningsrett i hovedsak ikke er lovfestet, men at det følger av generelle ansvarsprinsipper at det er organet som har forårsaket bruddet et erstatningssøksmål skal rettes mot. Imidlertid kan dette stille seg annerledes i tilfeller hvor en kommune har basert sin avgjørelse på rettsregler som står i motstrid til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. EØS-bruddet og det påfølgende tapet er i slike situasjoner forårsaket av staten, og staten er derfor rett saksøkt i disse tilfellene.

Avslutningsvis erkjenner departementet at det i visse tilfeller kan være vanskelig å vite hvem som er rett saksøkt, men at dette både gjelder rene norske rettsregler så vel som EØS-rettsregler. I de fleste sakene vil det etter departementets syn imidlertid være uproblematisk å avgjøre hvor man skal rette sitt erstatningskrav mot, og departementet anser derfor at norsk rett innfrir kravene til effektiv rettsbeskyttelse.

Retten til effektiv rettsbeskyttelse er av EU-domstolen anerkjent som et alminnelig EU-rettslig prinsipp. EFTA-domstolen har også betont viktigheten av dette prinsippet i flere saker, herunder at «This can only be achieved if EEA/EFTA and EU nationals and economic operators enjoy equal access to the courts in both the EU and EFTA pillars of the EEA to ensure their rights which they derive from the EEA Agreement». Samtidig nyter medlemslandene prosessuell autonomi hva gjelder domstolsoppbygning og fastsettelse av prosessregler, og EØS EFTA-landenes standpunkt har tradisjonelt vært at harmonisering av prosessregler faller utenfor EØS-avtalens virkeområde. Spørsmålet om nasjonal rett ivaretar det EØS-rettslige kravet til effektiv rettsbeskyttelse, må uansett avgjøres på grunnlag av en samlet vurdering av denne.