EU-domstolen har tidligere denne måneden avsagt en dom om arbeidsdirektivet, i sak C-585/19. Saken har bakgrunn i en tvist fra Romania, hvor et akademi ved et rumensk universitet hadde blitt bedt om å tilbakebetale midler til utdanningsmyndighetene i landet på grunn av brudd på arbeidstidsbestemmelser. Akademiet hadde mottatt programmidler for deltakelsen i et sektorprogram, og på visse dager hadde arbeidstakere på prosjektet samlet sett overgått den maksimale arbeidstiden på 13 timer per dag. Arbeidstakerne arbeidet også på andre prosjekter og hadde dermed flere arbeidskontrakter. Arbeidstiden under hver enkelt kontrakt var likevel innenfor rammene av direktivet. Den nasjonale domstolen i Romania stilte derfor EU-domstolen spørsmål om hva som gjelder når en arbeidstaker har inngått flere arbeidskontrakter med samme arbeidsgiver eller flere arbeidsgivere, og om arbeidstakeren da skal være underlagt minimumshviletiden, slik angitt i arbeidstidsdirektivet, samlet eller for hver enkelt arbeidskontrakt.

Arbeidstidsdirektivet, direktiv 2003/88/EF, pålegger medlemstatene å sikre en minimumshvileperiode på 11 sammenhengende timer, for alle arbeidstakere, i løpet av en 24-timers periode. Direktivet inneholder også bestemmelser om gjennomsnittlig maksimal arbeidstid på 48 timer i løpet av en sjudagersperiode.

Både Norge, Danmark og Finland har inngitt skriftlig innlegg i saken. Den danske regjeringen har i et notat til Folketinget, argumentert for at direktivets bestemmelser skal anvendes per arbeidsgiver, uansett om arbeidstakeren har inngått en eller flere kontrakter med andre arbeidsgivere. Dette begrunnes med at formålet til direktivet er å beskytte den enkelte arbeidsgiveren mot press fra den enkelte arbeidstakeren om å arbeide utover direktivets grenser. I følge den danske regjeringen, vil den motsatte tolkningen medføre blant annet store praktiske problemer ved håndhevelsen av direktivets krav.

Etter den danske regjeringens syn, vil det være problematisk dersom direktivets bestemmelser skulle anvendes per arbeidstaker, slik at maksimal arbeidstid og daglig hvileperiode mv. skulle beregnes samlet for en arbeidstakers kontrakter med flere arbeidsgivere. I så tilfelle, må det blant annet tas stilling til hvilken arbeidsgiver som skal være ansvarlig, samt hvilket ansvar arbeidstakeren selv skal ha. Ifølge den danske regjeringen, vil dette kunne føre til mindre fleksibilitet på arbeidsmarkedet, da mulighetene for ekstrajobber vil bli mindre, og arbeidsgivere kan anse seg forpliktet til å forby slike bijobber.

Den danske regjeringen viser også til at det danske arbeidsmarkedet kjennetegnes ved at partene i arbeidslivet har autonomi og frihet til avtale seg imellom reguleringer av lønns- og arbeidsvilkår, uten innblanding fra staten. Dette skal skje innenfor rammene av lovgivningen, inkludert EU-rettsakter som arbeidstidsdirektivet, som i noen tilfeller gir partene i arbeidslivet rett til å fravike hovedreglene. Partenes rett til å fastsette lønns- og arbeidsvilkår er historisk forankret og er av grunnleggende betydning for den danske arbeidsmarkedsmodellen. Dersom arbeidstidsdirektivets bestemmelser skal forstås å gjelde per arbeidstaker, vil disse bestemmelsene, etter den danske regjeringens syn, bare kunne innføres ved lovgivning. Dette vil innskrenke mulighetene for hva som kan reguleres ved overenskomster mellom partene, skriver den danske regjeringen i notatet.

EU-domstolen viser til ordlyden i arbeidstidsdirektivets bestemmelser om minimum hviletid. Direktivets artikkel 3 viser til «alle arbeidstakere», og legger dermed vekten på den enkelte arbeidstaker, slik at denne innenfor en 24-timersperiode kan få en minimumshvileperiode på 11 timer. Dette gjelder uansett hvilken arbeidstaker det er snakk om, og uansett om den pågjeldende arbeidstakeren har inngått flere arbeidskontrakter med sin arbeidsgiver, heter det i dommens premiss 41.

Domstolen legger også vekt på at arbeidstid og hviletid er to gjensidig utelukkende konsepter, og arbeidstidsdirektivet inneholder ingen mellom-kategori som ligger mellom arbeid- og hviletid. Domstolen finner derfor at det ikke er mulig å møte direktivets krav om 11 timers hviletid dersom hver enkelt kontrakt anses som separate fra hverandre. Domstolen vektlegger at tolkingen bygger opp under formålet med direktivet, som er å angi minimumskrav som skal forbedre leve- og arbeidsvilkårene for arbeidere ved å harmonisere nasjonale regler om blant annet lengden på arbeidstiden. Dette målet skal bidra til å sikre bedre beskyttelse av arbeidstakernes helse og sikkerhet ved å angi minimumshvileperioder, og særskilt daglig minimumsperioder.

Domstolen konkluderer derfor med at de relevante bestemmelsene i arbeidstidsdirektivet skal fortolkes på en slik måte at «når en arbejdstager har indgået flere arbejdskontrakter med den samme arbejdsgiver, finder den daglige minimumshvileperiode, som er fastsat i artikel 3, anvendelse på disse kontrakter samlet set og ikke på de enkelte kontrakter hver for sig». EU-domstolen går ikke inn på spørsmålet om flere arbeidsgivere.