ESA ønsker svar på flere spørsmål, herunder

• det rettslige grunnlaget for å kunne utvise en EØS-borger grunnet mindre lovbrudd,
• bakgrunnen for, formålet med og rekkevidden av instruks GI-02/2013, om justering av utvisningspraksis for utlendinger som er straffet for overtredelse av straffeloven § 257 og § 391 a,
• terskelen for å utvise en EØS-borger med hjemmel i rundskrivet og hvordan regelverket blir praktisert i domstolene og av myndighetene for øvrig,
• hvilke(t) hensyn norske myndigheter ønsker å beskytte ved å utvise en EØS-borger grunnet et enkelt lovbrudd.

Saken ble også diskutert mellom ESA og norske myndigheter på det årlige pakkemøtet tidligere i høst.

Justisdepartementet besvarte ESAs henvendelse 21. oktober i år.

Som rettslig grunnlag for utvisning av EØS-borger viser departementet til utlendingsloven § 122 og utlendingsforskriften § 19-29, som regulerer utvisning av EØS-borgere og utlendinger av hensyn til offentlig orden og sikkerhet. Bestemmelsene implementerer unionsborgerdirektivets (2004/38/EF) artikkel 27 og 28, som åpner for at medlemslandene kan begrense den frie bevegeligheten til en EØS-borger ut fra hensynet til den offentlige orden, sikkerhet eller sunnhet. Samtidig presiseres det i direktivet at begrensningene skal være proporsjonale, og at en tidligere straffedom i seg selv ikke kan begrunne anvendelsen av slike tiltak.

Før en slik avgjørelse fattes, skal imidlertid vertsstaten ta hensyn til hvor integrert vedkommende er i vertslandet, herunder varigheten på oppholdet i landet, personens alder, helse, familiemessige og økonomiske situasjon og dens tilknytning til hjemlandet. Dersom vedkommende har et tidsubegrenset opphold i vertslandet, er kriteriene enda strengere, og en utvisningsavgjørelse skal ikke skje med mindre det skyldes alvorlige hensyn til den offentlige orden eller sikkerhet.

På spørsmålene vedrørende instruks GI-02/2013 om justering av utvisningspraksis for utlendinger som er straffet for overtredelse av straffeloven § 321 (tyveri) og § 323 (mindre tyveri) (instruksen viser til de tilsvarende bestemmelsene i den gamle straffeloven), viser departementet først til at instruksen for EØS-borgeres vedkommende supplerer UDIs hovedretningslinjer om bortvisning og utvisning av disse.

Instruksen ble innført i 2013 grunnet store utfordringer knyttet til grensekryssende kriminalitet. Nasking og tyveri utgjør en stor del av vinningskriminaliteten som begås i Norge, og omfanget er så stort at det påvirker den generelle samfunnstryggheten. Denne formen for kriminalitet legger i tillegg beslag på en uforholdsmessig stor andel av politiets ressurser. Formålet med instruksen er derfor å sikre at migrasjonsmyndighetene alltid vurderer om det foreligger grunn til utvisning innenfor rammene av unionsborgerdirektivet i saker som involverer tyveri. Departementet presiserer samtidig at prinsippene i retningslinjene ikke er rettslig bindende for Utlendingsnemda («UNE»).

Hva gjelder terskelen for å utvise en EØS-borger og praksis på området, skriver departementet at hver sak skal vurderes etter prinsippene som er skissert i de nevnte bestemmelser i utlendingsloven og -forskriften, samt unionsborgerdirektivet. Det er følgelig to grunnvilkår som må være oppfylt. For det første må utvisningen være rettferdiggjort grunnet hensynet til den offentlig orden og/eller den offentlige sikkerhet. For det andre må EØS-borgerens personlige forhold utgjøre, eller antas å utgjøre, en reell, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser. Instruksen gir veiledning om hvilke faktorer som har relevans i vurderingen, som at utlendingen er hjemløs og mangler tilknytning til Norge, den kriminelle handlingen skjedde like etter ankomst til Norge, vedkommende mangler egne midler, ikke kan dokumentere formålet med oppholdet og det ikke er noe som tyder på at vedkommende har kommet til landet som jobbsøker eller som turist og lignende.

Samtidig presiseres at EØS-borgeren ikke kan utvises dersom dette, lovbruddets grovhet og EØS-borgerens tilknytning til Norge tatt i betraktning, vil utgjøre et uforholdsmessig tiltak.  

På ESAs spørsmål om hvorfor man har valgt å utvise EØS-borgere grunnet kun ett lovbrudd, svarer departementet at ett lovbrudd ikke i seg selv vil gi grunnlag for utvisning. Alle utvisningsavgjørelser må skje på grunnlag av en samlet vurdering hvor både den kriminelle handlingens grovhet, risikoen for nye lovbrudd og proporsjonalitetshensyn inngår. Siden 2016 har sju EØS-borgere blitt utvist etter å ha begått kun ett lovbrudd. Sakene omhandlet blant annet tyvegods med høy utbytteverdi, saker av profesjonell karakter hvor den utviste samarbeidet med andre, saker hvor tyvegodset var beregnet for videresalg og saker hvor den utviste gjentatte ganger hadde vært dømt i andre EØS-land for lignende overtredelser. Ifølge departementet har alle sakene blitt underlagt en individuell vurdering etter relevante bestemmelser i nasjonalt regelverk sett i lys av unionsborgerdirektivet.

Når det gjelder domstolspraksis i slike saker, viser departementet til en ikke rettskraftig dom i Borgarting lagmannsrett fra 25. juni i år hvor instruksen har vært behandlet. Saken dreier seg om en 29 år gammel rumensk statsborger som ble utvist fra Norge med to års innreiseforbud etter å ha vedtatt et forelegg på 5 000 kroner for tyveri av sportsklær til en verdi av ca. 19 000 kroner. Han var også tidligere tatt for et mindre tyveri. Lagmannsretten kom som tingretten til at utvisningen var forholdsmessig.  

Avslutningsvis informerer departementet om at man er i gang med å oppdatere instruksen GI-02/2013, men skriver ikke noe om hva eventuelle oppdateringer består av og om disse har sammenheng med ESAs sak.