EU-domstolen avsa i januar i år dom i sak C-619/19, som omhandler retten til miljøinformasjon og unntaksadgangen for «interne meddelelser» etter miljøinformasjonsdirektivet, direktiv 2003/4/EF. Formålet til miljøinformasjonsdirektivet er å sikre EU-rettens forenelighet med Århuskonvensjonen ved å fastsette en generell ordning som gir informasjonssøkende rett til miljøinformasjon, uten at det skal måtte gjøres rede for en interesse i informasjonen.

Saken har bakgrunn i en innsynsbegjæring knyttet til informasjon om felling av trær i slottsparken i Stuttgart i den tyske delstaten Baden-Württemberg i forbindelse med et byutviklingsprosjekt i 2010. Innsynsbegjæringen ble avslått på bakgrunn av unntaksadgangen i miljøinformasjonsdirektivet, og saken ble brakt inn for domstolene i Tyskland for prøving av avslaget på innsynsbegjæringen.

EU-domstolen tar i denne saken stilling til to prejudisielle spørsmål. Det første spørsmålet omhandler rekkevidden av begrepet «interne meddelelser», og om dette omfatter alle opplysninger som ikke beveger seg utenfor det offentlige organets sfære. Det andre spørsmålet går på om unntaksadgangen er tidsmessig begrenset.

Når det gjelder det første spørsmålet kommer EU-domstolen til at miljøinformasjonsdirektivet må tolkes slik at begrepet «interne meddelelser» omfatter alle opplysninger som sirkulerer hos det offentlige organet, og som på tidspunktet for innsynsbegjæringen ikke har beveget seg utenfor dette organets sfære. Domstolen legger også vekt på at opplysningene må være rettet til en mottaker, enten dette er en abstrakt enhet eller en juridisk eller fysisk person.

Ved vurderingen av det andre spørsmålet, av om unntaket er tidsbegrenset, viste domstolen til Århuskonvensjonen og unntaksbestemmelsen der som er gjennomført i direktivet. Bestemmelsen i konvensjonen inneholder ingen momenter som taler for en tidsmessig begrensning, og en slik begrensning er heller ikke trukket frem i de veiledende retningslinjene til konvensjonen. Domstolen finner at unntakets anvendelighet ikke er tidsmessig begrenset, og at det hverken avhenger av utarbeidelsen av et dokument, eller på hvilket stadium en forvaltningsprosess befinner seg eller om denne prosessen er avsluttet.

Domstolen fremholder samtidig at et avslag på innsyn i miljøinformasjon, med begrunnelse i dette unntaket, alltid skal støttes opp av en konkret avveining av de interessene som gjør seg gjeldende i saken. Det offentlige organet skal under alle omstendigheter undersøke om det finnes grunner som kan tale for offentliggjøring av opplysningene, som for eksempel fri utveksling av synspunkter og involvering av offentligheten i beslutninger på miljøområdet. I tillegg angir domstolen at det skal tas hensyn til tidsaspektet, og at det gjelder en antakelse om at opplysningene på grunn av tidsforløpet har mistet sin følsomme karakter. Domstolen fremhever derfor at unntaksadgangen for interne meddelelser bare kan anvendes hvor beskyttelsen av opplysningene er begrunnet.

Etter norsk rett følger denne unntaksadgangen av miljøinformasjonsloven, som henviser til unntakene i offentlighetsloven. Etter denne loven kan det blant annet kan gjøres unntak for organinterne dokumenter. Det følger av justisdepartementets veileder til offentlighetsloven at tidsmomentet vil ha noe å si ved vurderingen av om det bør utøves merinnsyn i organinterne dokumenter.