EU-domstolen har nylig avgitt en prejudisiell avgjørelse, sak C-8/20, om betydningen av en tidligere avslått asylsøknad i et tredjeland når det gjelder krav på førstegangsbehandling av søknaden i EU, når dette tredjelandet er tilknyttet EUs felles asylsystem. Den iranske statsborgeren hadde i 2008 søkt om asyl i Norge, noe som ble avslått av norske myndigheter. Asylsøkeren ble overgitt til iranske myndigheter i 2013. Året etter søkte den samme iranske statsborgeren om asyl i Tyskland. Norske myndigheter avviste å overta asylsøkeren, etter Dublin III-forordningen artikkel 19 nr. 3. Denne bestemmelsen angir at forpliktelsene til å overta ansvaret for en asylsøker opphører når personen har forlatt medlemslandets territorium i samsvar med vedtak om retur eller uttransportering.

Dublin III-forordningen, forordning (EU) nr. 604/2013, fastsetter kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse som fremlegges i en medlemsstat av en asylsøker. Mekanismene i Dublin-forordningen danner, sammen med Eurodac-forordningen, grunnlaget for Dublin-systemet.

Norge og Island er tilknyttet Dublin III-forordningen gjennom en egen avtale med EU. Forordningen er implementert i norsk rett som en del av utlendingsloven. Avtalen med EU knytter oss også til Eurodac-forordningen om obligatorisk opptak av fingeravtrykk av alle asylsøkere. Denne forordningen skal sikre effektiv gjennomføring av Dublin-forordningen. Gjennomføringen av den delen av Eurodac II som gjelder rettshåndhevende myndigheters tilgang til registeret er for tiden på høring.

EU har samtidig innført flere rettsakter på utlendingsfeltet. De har blant annet innført prosedyredirektivet, direktiv 2013/32/EU og statusdirektivet, direktiv 2011/95/EU. Førstnevnte gjelder felles prosedyrer for tildeling og tilbakekall av internasjonal beskyttelse, og sistnevnte gjelder fastsettelse av felles standarder for anerkjennelse av tredjelandsborgere eller statsløse med internasjonal beskyttelse, med det formål å opprette en ensartet status for personer med berettiget behov for beskyttelse og et ensartet innhold av en slik beskyttelse. Asyl og innvandringspolitikk faller utenfor EØS-avtalen, og Norge har ikke implementert direktivene nevnt ovenfor.

Norge anses derfor som et tredjeland når det gjelder EUs felles asyl og flyktningpolitikk. På grunn av Norges tilknytning til Dublinsystemet vurderte likevel den tyske myndigheten for migrasjon og flyktninger, at prosedyredirektivets definisjon av «fornyet ansøkning» måtte tolkes utvidende. Den tyske migrasjonsmyndigheten la til grunn at begrepet også måtte omfatte tilfeller hvor en asylsøker tidligere hadde søkt om opphold i et tredjeland som er tilknyttet Dublinsystemet. En slik forståelse ville resultert i at EU-landene ikke hadde vært forpliktet til selv å gjennomføre en fullstendig førstegangsvurdering av asylsøknaden i slike tilfeller.

EU-domstolen var ikke enig og påpekte at det følger klart av prosedyredirektivet at en søknad til et tredjeland ikke kan forstås som en søknad om internasjonal beskyttelse etter direktivet, og at et vedtak fattet av et tredjeland ikke kan falle inn under direktivets definisjon av «endelig afgørelse».  Derfor vil et tidligere avslag i et tredjeland ikke kunne danne grunnlag for en klassifisering som «fornyet ansøkning», ved en søknad om internasjonal beskyttelse i et EU-medlemsland.

Domstolen legger til at avtalen mellom EU, Norge og Island om tilknytning til Dublin-systemet, må anses som irrelevant i denne sammenhengen. Det legges blant annet vekt på at Norge ikke har gjennomført hverken statusdirektivet eller prosedyredirektivet. Den henvisende domstolen viste til at det norske asylsystemet svarer både materielt og prosessuelt til systemet fastsatt i EU-retten, og at en utvidende tolkning derfor ville samsvare med prosedyredirektivets formål. Til det påpekte EU-domstolen at heller ikke dersom EU skulle anse at det norske asylsystemet gir et tilstrekkelig nivå av beskyttelse, som er ekvivalent til beskyttelsesnivået i EU, ville dette endret på konklusjonen. Ordlyden i prosedyredirektivet utelukker fortsatt en slik utvidende tolkning, bemerker domstolen. 

Gjennomføringen av Dublin III-forordningen i den norske utlendingsloven inneholder enkelte definisjoner som viser til statusdirektivet og prosedyredirektivet. Dette gjelder eksempelvis definisjonen av «søknad om internasjonal beskyttelse» eller «behandling av søknad om internasjonal beskyttelse». Utlendingsloven inneholder imidlertid ingen definisjon av «fornyet søknad» med henvisning til prosedyredirektivet.