Europakommisjonens høring varer fram til 28. oktober. Den tar utgangspunkt i European Green Deal hvor det understrekes at «dersom forskjeller i ambisjonsnivåer over hele verden fortsetter, mens EU øker sine klimaambisjoner, vil Kommisjonen foreslå en CO2-grensetilpasningsmekanisme for utvalgte sektorer for å redusere risikoen for karbonlekkasje». På engelsk brukes begrepet Carbon Border Adjustment Mechanism (CBAM). Målet er å legge fram et forslag til direktiv i midten av 2021, mest sannsynlig som en del av en stor pakke med lovendringer, omtalt som «Fit for 55»-pakken. Kommisjonen skriver at CBAM vil være et alternativ til dagens ordninger gjennom kvotehandelssystemet for å hindre karbonlekkasje, henholdsvis gratis tildeling av kvoter og kompensasjon for økte elektrisitetspriser. CBAM skal være i overensstemmelse med WTO-regler og andre internasjonale forpliktelser.

Forrige uke la The European Roundtable on Climate Change and Sustainable Transition (ERCST) fram rapporten Border Carbon Adjustments in the EU: Issues and Options. Et viktig mål med rapporten er å gi analytiske innspill og å fremme en informert debatt på dette stadiet i lovgivingsprosessen. Forfatterne understreker at CBAM ikke kan være noe man bestemmer etter at EUs klimalov er vedtatt, men at det må være en del av hele pakken. De konkluderer med at jo tidligere en helhetlig pakke blir vedtatt, jo raskere vil man ha den nødvendige sikkerhet i markedet for å rettferdiggjøre store investeringer i lavkarbonproduksjon.

Forfatterne understreker at CBAM ikke er den eneste løsningen på problemet. En grensetilpasningsmekanisme er bare er ett av flere verktøy som er tilgjengelige for beslutningstakere som ønsker å adressere problemer knyttet til både lekkasje og konkurransekraft: «In the face of increasing ambition, a CBAM is a tool that has many advantages, but in our view, it can only be used selectively and with clear purpose. It is not a silver bullet for everything and everyone».

I rapporten vises det til flere utfordringer med CBAM, blant annet knyttet til hvilke sektorer som skal omfattes, hvordan man skal hindre at regelverket omgås, den juridiske usikkerheten, viktigheten av åpne og rettferdige prosesser, hvordan beregne utslipp og hvordan inntektene skal brukes.

I tillegg til CBAM vil det fortsatt være behov for skreddersydd støtte til visse sektorer på områder som FoU, demonstrasjonsprosjekter og offentlige anskaffelser, mener forfatterne, og viser i den sammenhengen spesielt til såkalte Contracts for difference (CfD) – differansekontrakter på norsk. Slike kontrakter er allerede brukt i kraftbransjen ved at man gjennom teknologinøytrale auksjoner dekker differansen mellom kraftpriser i markedet og den kraftprisen som er nødvendig for å utløse økt produksjon av fornybar energi. I rapporten understrekes det at differansekontrakter ikke er et alternativ til CBAM eller gratiskvoter, men et tilleggsverktøy, for eksempel hvis man skal bruke inntekter fra CBAM eller forbrukeravgifter.

I den nye rapporten fra det norske klimaomstillingsutvalget omtales også differansekontrakter (side 97), og at disse kan knyttes direkte til utslippskutt, i stedet for å være knyttet til kraftpris. Det kan gi et insentiv til lavutslippsløsninger som går utover det prisen på utslipp gir, uten å svekke konkurransekraften. I EUs hydrogenstrategi omtales Carbon contracts for difference (CCfD). Her er det forskjellen i CO2-prisen som er relevant.

Europakommisjonen gjennomførte også en høring om CBAM tidligere i år – om en første konsekvensanalyse. Norsk industri og Norsk Hydro sendte begge høringsinnspill. Norsk industri tviler på at CBAM vil være et tiltak som effektivt kan skape like konkurransevilkår, og at norske bedrifter er svært bekymret for at CBAM skal erstatte gratiskvoter og kompensasjonsordningen. Norsk Hydros hovedbudskap er også at CBAM ikke må komme som en erstatning av dagens ordninger: «Replacing free allowances and CO2 compensation with a CBAM would have severe effects on the entire European aluminium value chain and its customers». I et svar på et skriftlig spørsmål i Stortinget i januar i år, sa daværende finansminister Siv Jensen at det fortsatt er uklart hvordan Europakommisjonens forslag til vil være utformet, og om det faktisk vil bli innført: «Norske myndigheter følger med på politikkutviklingen i EU, herunder den videre behandlingen av tiltakene skissert i «The European Green Deal»».