Kommisjonen presenterte i november 2018 sin visjon for et klimanøytralt EU innen 2050. I løpet av 2019 fikk målet om netto nullutslipp av drivhusgasser tilslutning i Europaparlamentet og Rådet. Det vil bli krevende å nå 2050-målet. Med dagens klimapolitikk vil utslippene av drivhusgasser være redusert med 60 prosent sammenlignet med 1990. Skal målet nås må innsatsen og tiltakene i medlemslandene skjerpes betydelig. Kommisjonen vil derfor gjøre målet om klimanøytralt EU innen 2050 juridisk bindene.

Den 4. mars i år la Kommisjonen derfor frem et høringsutkast til en klimalov for EU. Høringsfrist er 27. mai 2020. Den europeiske klimaloven skal sikre at EU når målet om klimanøytralitet. Loven vil gi næringsliv og investorer forutsigbarhet og vise resten av verden at EU vil ta sin del klimaansvaret, ifølge Kommisjonen.

Kommisjonen ønsker økt myndighet til å instruere medlemslandene til å gjennomføre nødvendige klimatiltak og fastsette mer ambisiøse klimamål for EU. Fra 2023 og deretter hvert femte år skal Kommisjonen vurdere om medlemslandenes utslippsreduksjoner er i tråd med målet om klimanøytralitet og om landenes tiltak er tilstrekkelige. Ved behov skal Kommisjonen anbefale skjerping av nasjonale tiltak for å nå klimamålet. Medlemslandene må begrunne hvorfor de eventuelt ikke følger anbefalingen.

Kommisjonen ønsker også å øke sin myndighet ved å kunne vedta delegerte rettsakter for å underbygge klimaloven og skjerpe klimamålene for hele unionen for perioden 2030-2050. Delegerte rettsakter er bestemmelser som utfyller eksisterende rettsakter. Europaparlamentet og Rådet kan bare gi sitt samtykke til eller avvise delegerte rettsakter. De kan ikke komme med endringsforslag. I Parlamentet er det tilstrekkelig med et simpelt flertall som støtter rettsakten, mens det i Rådet er tilstrekkelig med et kvalifisert flertall.

At Kommisjonen ønsker mer myndighet, blir møtt med motstand. Sentral- og østeuropeiske land som ønsker lavere klimaambisjoner, mener klimamålene må fastsettes nasjonalt. Ambisiøse medlemsland, som Danmark, støtter ønsket om en sterk Kommisjon, men understreker samtidig at alle vedtak må ha demokratisk legitimitet. Økt myndighet til Kommisjonen kan derimot få støtte fra medlemmer i Europaparlamentet som mener kravet om enstemmighet i Rådet er en utfordring for klimapolitikken.

Kommisjonen mener loven ikke er i strid med subsidiaritetsprinsippet, ettersom klimautfordringene ikke kan løses nasjonalt eller lokalt. Forslaget til felles klimalov er også i tråd med proporsjonalitetsprinsippet, mener Kommisjonen. Felles handling er nødvendig for å nå målet om klimanøytralitet.

Kommisjonen skal legge fram et nytt klimamål for 2030 i løpet av 2020 basert på en omfattende konsekvensanalyse. Klimamålet for 2030 vil bli skjerpet fra 40 prosent reduksjon til minst 50 prosent eller opptil 55 prosent reduksjon i utslippet av drivhusgasser sammenlignet med 1990. Når 2030 målet er definert, vil det bli innarbeidet i loven.

Målet om klimanøytralitet innebærer at EU både vil redusere utslippet av drivhusgasser og øke opptaket av drivhusgasser i naturen (skog, jordsmonn, dyrket mark og våtmarker) og med teknologiske løsninger som karbonfangst, -lagring og -bruk (CCS/CCUS). Ifølge Kommisjonen må slike teknologiske løsninger bli «… kostnadseffektive og tatt i bruk».

I løpet av juni 2021 vil Kommisjonen foreslå revisjon av kvotedirektivet, innsatsfordelingsforordningen, LULUCF-forordningen, energieffektiviseringsdirektivet, fornybardirektivet og CO2-utslippskravene til person- og varebiler.

Betydningen for Norge
Norge og Island har inngått avtale med EU om felles oppfyllelse av internasjonale klimaforpliktelser frem mot 2030. Den norske regjeringen meldte i februar inn et skjerpet klimamål for 2030 under Paris-avtalen «… til minst 50 prosent og opp mot 55 prosent». Her vil vi allerede være på linje med den europeiske klimaloven i den grad denne vil inkludere oppjusterte 2030-mål for EU. Klimaavtalen med EU ble tatt inn i EØS-avtalen 25. oktober 2019 med forbehold om Alltingets samtykke. Alltinget har fortsatt ikke gitt sitt samtykke til at Island går inn i klimaavtalen med EU.

I tråd med klimaavtalen med EU skal Norge utarbeide egne nasjonale energi- og klimaplaner og rapportere om oppnådde resultater til ESA. At Kommisjonen ønsker økt myndighet til å fastsette skjerpede mål og anbefale skjerpede tiltak, kan bli et tema for eventuell videre felles klimaforpliktelser mellom Norge og EU. Revidering av de relevante direktiver og forordninger vil også kunne få konsekvenser for klimaavtalen med EU.

Energiskatter og en mulig CO2-grensetilpasningsmekanisme
Samme dag som forslaget til klimalov ble lagt fram lanserte Kommisjonen to høringer. Den første omhandler arbeidet med en revisjon av energiskattedirektivet. Formålene med revisjonen er å tilpasse skatt på energiprodukter og elektrisitet til EUs energi- og klimapolitikk. I tillegg vil EU endre avgiftssatsenes omfang og struktur, og rasjonalisere bruken av valgfrie avgiftsfritak og -lettelser.

Den andre høringen gjelder det kommende arbeidet med et forslag til direktiv om en såkalt CO2-grensetilpasningsmekanisme, også kalt klimatoll eller grenseskatt. Tanken er at den nye mekanismen skal motvirke karbonlekkasje, ved at det legges en CO2-pris på import av visse varer fra land utenfor EU. Karbonlekkasje skjer når bedrifter overfører produksjonen til land som har mindre strenge krav til klimautslipp, og den nye mekanismen er tenkt rettet mot enkelte utvalgte sektorer, som for eksempel stål. Grensetilpasningsmekanismen er omdiskutert. Tenketanken Bruegel anbefaler at EU ikke prioriterer dette. Det kommer fram i et nytt notat, hvor det blant annet står: «The EU will have to choose between more efficient but highly complex and politically risky approaches, and almost ineffective but easily implementable mainly symbolic solutions».

De endelige forslagene om energiskatt og en grensetilpasningsmekanisme skal legges fram i 2021, sammen med en revisjon av EUs klimakvotesystem.