Status i EU for endring av trygdeforordningen 

Et forslag til endring av EUs trygdeforordning har vært til behandling i EU siden 2016. Rådet avviste i mars en foreløpig enighet med Europaparlamentet, og det er ventet at nye forhandlinger starter i midten av november.

Dagens trygdeforordning ble vedtatt i EU i 2004, og ble gjeldende i Norge i juni 2012. I desember 2016 la Europakommisjonen fram et forslag til endring av denne forordningen. Endringene har som formål å gjøre det enklere å forstå og håndheve dagens trygdeforordning. Kommisjonen ønsker også å styrke fri bevegelse av arbeidskraft, og hindre misbruk og uthuling av sosiale sikkerhetsordninger. I EU/EØS-redegjørelsen i Stortinget 9. mai i år sa utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) at «Utgangspunktet for koordineringen vil fortsatt være at en person som har rett til trygdeytelser i en medlemsstat, ikke må tape sin rett ved å flytte til en annen medlemsstat». Hun viste til at arbeidsledighetsytelser er det området hvor det har vært utfordrende å komme til enighet i EU, og at forslaget betyr en utvidet adgang til eksport av arbeidsledighetsytelser sammenlignet med i dag. 

En foreløpig avtale mellom Rådet (medlemslandene), Europaparlamentet og Kommisjonen ble inngått 19. mars i år. De var blant annet enige om at:

• Man kan ta med ledighetstrygden til et annet EØS-land i seks måneder. I dag er grensen tre måneder.
• Man må jobbe en måned i et annet EØS-land for å få rett på dagpenger, forutsatt at man har opptjent trygderettigheter i et annet EØS-land. (I dag gjelder retten etter én dag i Norge).
• Grensearbeidere kan etter å ha jobbet i seks måneder, ta med seg ledighetstrygden til hjemlandet i opp til femten måneder.

Avtalen ble imidlertid avvist av Rådet 29. mars. Det er sjelden slike framforhandlede avtaler blir nedstemt.

På et møte 22. oktober i år ble Rådet, Parlamentet og Kommisjonen enige om å gjenoppta forhandlingene. Det ble bestemt at man ikke starter forhandlingene fra «scratch», men fortsetter der de stanset i mars i år. Det finske formannskapet har sendt et brev til EU-landenes ambassadører (Coreper), hvor de ber om et nytt forhandlingsmandat. Dette skal behandles 6. november. Ifølge Agence Europe ønsker Finland å gjenåpne forhandlinger på tre problematiske områder:

• Hvor lenge grensearbeidere kan ta med ledighetstrygden til hjemlandet.
• Prinsippet om at utstasjonerte arbeidstakere må sende en forhåndsnotifisering til myndigheten i det landet de reiser til.
• En endring av definisjonen av «pluriactive workers».

Danmark var blant landene som stemte mot den foreløpige avtalen i mars. Den nye danske regjeringen er klar på at den danske posisjonen i forhandlingene er uendret. I et brev til EU-kommissær Marianne Thyssen 17. september i år vises det til at den danske posisjonen er basert på et svært bredt flertall i Folketinget. Den nye arbeidsministeren skriver at det er avgjørende for Danmark at: «mobile workers establish a genuine link to the labour market of most recent activity, and that mobile workers contribute to the social security system, before receiving unemployment benefits».

Den danske ministeren er også opptatt av at man får på plass en endelig avtale av «høy kvalitet», og at man bruker tilstrekkelig tid i de kommende forhandlingen for å komme fram til et bredt flertall. Dette er i tråd med et felles brev fra ni av landene som utgjorde det blokkerende mindretallet i Rådet.

Hva er den norske regjeringens posisjon til endring av trygdeforordningen? Et foreløpig posisjonsnotat (EØS-notat) fra regjeringen, som sist er oppdatert i juni 2017, inneholder ikke vurderinger. I regjeringens arbeidsprogram for samarbeidet med EU i 2019, står det: «Regjeringen vil søke å påvirke beslutningsprosessene i EU når det gjelder endringer i regelverket om trygdekoordinering, slik at det blir mulig å begrense eksport av trygdeytelser gjennom indeksering eller kostnadsjustering».

Forslaget fra Kommisjonen inneholder ikke endringer knyttet til kostnadsjustering av ytelser, som for eksempel barnetrygd. Flere land (Danmark, Østerrike, Tyskland og Irland) har imidlertid arbeidet for å få kostnadsjustering inn som en del av forhandlingene – men ikke lyktes. Østerrike innførte 1. januar i år en lov om indeksering av familieytelser ut fra levestandarden i landet hvor barnet bor. Kommisjonen mener den østerrikske loven er i strid med EUs trygdeforordning, og en siste advarsel (grunngitt uttalelse) ble sendt 25. juli. Neste steg vil eventuelt være at saken tas til EU-domstolen.

 

KOFA ber EFTA-domstolen om tolkning av EØS-avtalens virkeområde

Klagenemda for offentlige anskaffelser anmoder EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse knyttet til EØS-avtalens geografiske virkeområde. Saken reiser interessante problemstillinger knyttet til EØS-avtalens geografiske nedslagsfelt og hvorvidt Klagenemda har adgang til å anmode om en slik uttalelse.

18. oktober i år ba Klagenemda for offentlige anskaffelser (KOFA) EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse i en sak som gjelder den norske ambassaden i Luandas anskaffelse av konsulenttjenester i forbindelse med et menneskerettighetsprosjekt i Angola. Verdien av anskaffelsen ble anslått til i overkant av 20 millioner norske kroner.

I etterkant av kontraktsinngåelse med valgt leverandør ble det inngitt klage med påstand om ulovlig direkteanskaffelse til KOFA, noe som aktualiserer spørsmålet om EØS-anskaffelsesregelverkets geografiske virkeområde. Omfatter dette også ambassader i tredjeland? KOFA valgte derfor å be EFTA-domstolen om en klargjøring, men Staten ved Utenriksdepartementet har reist spørsmål ved om klagenemda har adgang til å be EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse. Det er Avtalen om opprettelsen av et Overvåkningsorgan og en Domstol (forkortet ODA-avtalen) artikkel 34, som gir hjemmelsgrunnlag for nasjonale domstolers foreleggelsesrett.

Artikkel 34 ODA angir den folkerettslige adgangen nasjonale domstoler har til å stille spørsmål til EFTA-domstolen. I tillegg må man ha hjemmel i nasjonal rett, noe som for norsk retts vedkommende er nedfelt i domstolloven § 51 a. Av denne bestemmelsen følger at det ikke kun er de ordinære domstoler som har adgang til å forelegge EFTA-domstolen spørsmål; «Også domstoler som ikke er nevnt i §§ 1 og 2 første ledd har adgang til å forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen. Forliksrådene har ikke adgang til å forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen». Formuleringen gjør at det reises en rekke spørsmål knyttet til avgrensning av domstolsbegrepet, et begrep som også må tolkes i en EØS-rettslig kontekst. 

KOFA argumenterer for at de har foreleggelsesrett. De viser blant annet til EFTA-domstolens avgjørelse i sak E-5/16 Oslo kommune vedrørende foreleggelsesadgangen til Klagenemda for industrielle rettigheter, hvor domstolen fant at Klagenemda var å anse som en domstol etter artikkel 34. Domstolen uttalte her at avgjørelsen vil bero på faktorer som hvorvidt foreleggelsesorganet er opprettet ved lov, har permanent eksistens, har bindende avgjørelsesmyndighet, anvender rettsregler og er uavhengig. Også Markedsrådet og Helsepersonellnemda har fått forelegge spørsmål for EFTA-domstolen. KOFA trekker til sist frem at en tolkning som medfører at nemda ikke er foreleggelsesberettiget vil medføre «en ikke ubetydelig begrensning i muligheten til at EØS-rettslige spørsmål som spesifikt gjelder ulovlige direkte anskaffelser blir lagt frem for EFTA-domstolen».  

Ifølge KOFA er det verken i det norske anskaffelsesregelverket eller i praksis fra EU- og EFTA-domstolen noen avklaring på sakens materielle spørsmål, det geografiske virkeområdet. Dette er en problemstilling av stor prinsipiell betydning. 

EØS-avtalen artikkel 126 foreskriver at avtalen gjelder på «Kongeriket Norges territorium». Dersom EFTA-domstolen tar stilling til spørsmålet, vil et sentralt spørsmål derfor være hvordan begrepet «territorium» er å forstå i denne konkrete konteksten. En annen interessant problemstilling vil være om EU-retten og EØS-retten skal tolkes likt når det gjelder spørsmålet om geografisk virkeområde. Bestemmelsene som angir geografisk virkeområde i henholdsvis EU-retten og EØS-retten har ikke identisk ordlyd, noe som kan indikere at meningsinnholdet heller ikke er det samme.

I saker som ESA har fått til behandling og hvor spørsmålet har kommet på spissen, har norske myndigheter fastholdt at EØS-avtalen ikke kommer til anvendelse utenfor territorialgrensen, mens ESA har fremholdt at EØS-avtalens virkeområde må defineres på en «funksjonell måte» og i lys av avtalens formål og hensikt. Norge har i disse sakene valgt å bøye av for ESA. Dette kommer fram i rapporten EU/EØS-rett i norske domstoler av Halvard Haukeland Fredriksen (delutredning til Europautredningen), hvor jussprofessoren konkluderer på følgende måte:

«Så lenge norske myndigheter synes å innrette seg som om EØS-avtalen gjelder også utenfor territorialgrensene, er det liten grunn for ESA til å stille spørsmålet på spissen for EFTA-domstolen. Rettslig sett må nok spørsmålet om EØS-avtalens geografiske virkeområde karakteriseres som uavklart, men dette synes langt på vei redusert til et teoretisk spørsmål uten særlig praktisk betydning».

 

Desinformasjon og valginnblanding – nye EU-regler?

Kommisjonen vil de neste månedene evaluere plattformenes innsats for å motarbeide desinformasjon på nett, og avgjøre om det er nødvendig med regulering. Europaparlamentet advarer mot utenlandsk innblanding i 2020-valg.

Påtroppende kommisjonspresident Ursula von der Leyen varslet i sine politiske retningslinjer at arbeidet med å hindre desinformasjon og utenlandsk valgpåvirkning ville være prioriterte områder for den nye Kommisjonen. Så langt har Kommisjonen basert seg på frivillige ordninger med bransjen for å bekjempe online desinformasjon, som bransjenormen (Code of Practice on Disinformation) som ble lansert i september 2018.

De store plattformselskapene som har forpliktet seg til denne avtalen (Facebook, Google, Microsoft, Mozilla, Twitter) la 29. oktober frem ettårsevalueringer av egen innsats. EUs utgående sikkerhetskommissær Julian King roste i en uttalelse plattformene for arbeidet de har nedlagt, men sa også at dette ikke er tilstrekkelig, og at de må bli mer åpne om egne data og hvordan de bekjemper desinformasjon: «If we're really going to make progress on this, then we're going to have to have a step-change in the amount of outside scrutiny that platforms are willing to tolerate». Kommisjonen vil de neste månedene evaluere bransjens selvregulerende tiltak for å bekjempe online desinformasjon, og neste år avgjøre om det er nødvendig med regulering. En eventuell regulering kan enten ta form av et eget lovforslag, eller være en del av det varslede initiativet Digital Service Act.

Innen utgangen av 2020 vil det bli avholdt mer enn 50 valg i EUs medlemsland (president, nasjonale, lokale og regionale). Det nye Europaparlamentet vedtok 10. oktober en resolusjon om valginnblanding og desinformasjon, hvor de advarer om at utenlandsk innblanding i valg utgjør en seriøs trussel mot europeiske demokratier, og at dette i hovedsak er til fordel for EU-skeptikere, høyreekstreme og populistiske krefter. Innblandingen er systematisk, i form av kampanjer i sosiale medier, cyberangrep på valg-infrastruktur, eller finansiell støtte til politiske partier. I resolusjonen uttrykkes særlig bekymring for russisk desinformasjon, hvor det har vært en dobling av saker i år. Parlamentet ønsker å øke finansieringen til East StratCom Task Force og gjøre strukturen permanent, og ber Kommisjonen legge frem et helhetlig rammeverk for å motvirke hybride trusler, inkludert cyberangrep og desinformasjon.

Von der Leyen-kommisjonen har varslet at det vil bli lagt frem en handlingsplan (European Democracy Action Plan) som skal adressere utenlandsk innblanding i europeiske valg: «It will include legislative proposals to ensure greater transparency on paid political advertising and clearer rules on the financing of European political parties».

Ifølge den årlige undersøkelsen til tenketanken Freedom House bruker stadig flere land sosiale medier til påvirkning og overvåkning. Det globale nivået for ytingsfrihet og personvern på internett går ned for det niende året på rad. Hovedgrunnen for nedgangen er økt elektronisk valgpåvirkning og økt myndighetsovervåkning.

 

Hvilke energiprosjekter prioriterer EU?

Europakommisjonen har lagt fram den endelige listen over hvilke grensekryssende energiinfrastrukturprosjekter de ønsker å støtte. Flere prosjekter med norske aktører er på listen: NorLink, North Sea Link, NorthConnect og to CCS-prosjekter. 

Listen over Projects of Common Interests (PCI) blir oppdatert hvert andre år. Det har vært en lang høringsprosess i forkant av at den endelige listen ble lagt fram torsdag i forrige uke. Listen består av større infrastrukturprosjekter som skal sikre gjennomføringen av det europeiske energimarkedet. Prosjektene må omfatte minst to land, og de skal blant annet bidra til økt konkurranse på energimarkedet, bedre forsyningssikkerheten og hjelpe EU med å nå bærekraftmålene. Prosjektene kan motta finansiell støtte gjennom Connecting Europe Facility (CEF). Samtidig nyter de godt av en raskere behandlingsprosess, gjennom enklere prosedyrer for tillatelser og miljøvurderinger. Prosjektansvarlige trenger kun å forholde seg til én nasjonal myndighet (one-stop-shop), og det finnes prosedyrer for å fordele investeringskostnader.

PCI-listen inneholder 151 prosjekter. Elektrisitet og smart-grids utgjør 70 prosent av prosjektene. Antall gassprosjekter har blitt redusert fra 53 til 32 sammenlignet med 2017-listen, en nedgang på 40 prosent. «This is in line with the role of gas when meeting the EU’s decarbonisation objectives», står det i Kommisjonens pressemelding. Ifølge Euractiv mener Friends of the Earth at tellemåten er feil, og at listen inneholder 55 gassprosjekter. Miljøorganisasjonen er blant annet kritisk til at flere LNG-terminaler er på listen: «The new PCI list mocks the EU’s promises to create a climate-neutral Europa». Ifølge Reuters diskuterte EU-landene denne uken om de skal be Den europeiske investeringsbanken (EIB) om å slutte å finaniere fossile prosjekter.

I listen finner man også prosjekter hvor Norge eller norske aktører er involvert:

• NordLink: elkabel mellom Norge og Tyskland.
• North Sea Link og NorthConnect: elkabler mellom Norge og Storbritannia. I listen står det at prosjektet innebærer «including one or more» av disse to.
• CO2-Sapling Project: «the transportation infrastructure component of the Acorn full chain CCS project (United Kingdom, in further phases Netherlands, Norway)».
• Northern lights project: «a commercial CO2 cross-border transport connection project between several European capture initiatives». Innebærer lagring av CO2 på den norske kontinentalsokkelen.

PCI-listen sendes nå til Rådet og Europaparlamentet i form av en delegert rettsakt. De kan ikke foreslå endringer til listen, men må godkjenne eller avvise den i løpet av to måneder.

Hva skjer etter at listen er godkjent, og hvilken rolle har Kommisjonen for å sikre at prosjektene blir gjennomført? Dette omtales i en Memo fra Kommisjonen (se punkt 10): Kommisjonen samarbeider tett med prosjektlederne, medlemslandene og tilsynsmyndighetene, og kan dersom det er nødvendig foreslå korrigerende tiltak. Overvåkingen av prosjektene gjøres av Trans-European Energy Networks (TEN-E), basert på årlige rapporter (med anbefalinger) fra ACER og nasjonale myndigheter. For å få fart på utviklingen av prosjektene i regioner som har spesielle utfordringer, har Kommisjonen opprettet fire høynivågrupper. Disse gruppene skal fremme politisk engasjement på høyt nivå for å bidra til gjennomføring. Norge deltar i to av gruppene: North Seas energy cooperation og Baltic energy market interconnection plan (som observatør).

Styringssystemforordningen, som er en del av den fjerde energimarkedspakken, forutsetter at medlemslandene utarbeider tiårige nasjonale energi- og klimaplaner. De første skal gjelde fra 2021-2030. Kommisjonen har i gjennomgangen blant annet fokusert på landenes gjennomføring av PCI-prosjektene og tiltak for økt overføringskapasitet mellom landene.

 

EUs arbeid med en langsiktig industristrategi

En ekspertgruppe har lagt frem anbefalinger for hvordan EU kan bedre vilkårene i industrien innenfor seks prioriterte områder. Innspillet vil være en del av Kommisjonens vurderingsgrunnlag i arbeidet med å fornye EUs industristrategi.

Ekspertgruppen la 5. november frem sine anbefalinger for hvordan Europa kan styrke konkurranseevnen og bli globalt ledende innenfor seks strategiske og fremtidsorienterte industrisektorer: Oppkoblede, grønne og selvkjørende kjøretøy, hydrogenteknologier og -systemer, smart helse, tingenes internett for industrien, lavkarbonindustri, og cybersikkerhet. De utvalgte sektorene ble tidligere i år identifisert som viktige strategiske verdikjeder (key strategic value chains) av den utgående Kommisjonen, og skal komplementere pågående initiativ for å styrke verdikjedene for batterier, mikroelektronikk og superdatamaskiner (high performance computing, HPC). 

Ekspertgruppens anbefalinger retter seg mot såkalte viktige prosjekter av felles europeisk interesse (IPCEI). Dette er grensekryssende industriprosjekter som er unntatt vanlige regler for statsstøtte for å fremme investeringer i EU og medlemslandene. De omfatter innovative forskningsprosjekter som ofte innebærer en stor risiko, og som krever en koordinert innsats og grenseoverskridende investeringer fra offentlige myndigheter og industrien i flere medlemsland. 

I forbindelse med fremleggelsen, uttalte EU-kommissær Elżbieta Bieńkowska at det er nødvendig med kollektive investeringer for at EUs industri skal kunne konkurrere globalt: «Vi har fått en god start på områder som batterier, gjenbruk av plast og superdatasystemer. Og vi kan gjøre mer. I den forbindelse gleder jeg meg over dagens anbefalinger fra ekspertgruppen om seks ytterligere strategiske verdikjeder som bør være i fokus for EUs industripolitikk».

I tillegg til anbefalinger for hver og en av verdikjedene, identifiseres rapporten også en rekke overordnende tiltak:

• Samling av offentlige og private ressurser på EU-nivå, nasjonalt nivå og regionalt nivå.
• Utdypning og integrering av det indre marked gjennom regulering og nye standarder.
• Kartlegging og utvikling av den nødvendige kompetansen i de ulike verdikjedene.
• Gjøre Europas innovasjonssystemer mer dynamiske med fokus på regional styrke og offentlig-private partnerskap.
• Fastsette en styringsprosess for å overvåke tekniske og industrielle endringer, identifisere nye verdikjeder og evaluere fremskrittene i arbeidet med disse verdikjedene. 

Rådet anmodet Kommisjonen tidligere i år om å legge frem en langsiktig industripolitisk strategi innen utgangen av 2019, og rapporten er et bidrag inn i dette arbeidet. Kommisjonen nedsatte ekspertgruppen (Strategic Forum for Important Projects of Common European Interest) i mars 2018, og den har bestått av representanter fra medlemslandene, industri og forskning.

 

Genredigering: Kommisjonen må avklare EU-reglene

EU-landene ønsker å få avklart hva en EU-dom fra 2018 har å si for EUs GMO-regelverk, og ber Kommisjonen om å gjennomføre en studie innen april 2021. Dette kan være første steg mot å tillate nye typer redigering av planter, som CRISPR.

Rådet skal etter planen vedta en rådsbeslutning på fredag denne uken med følgende tittel: «Council decision requesting the Commission to submit a study in light of the Court of Justice’s judgment in Case C-528/16 regarding the status of novel genomic techniques under Union law, and a proposal, if appropriate in view of the outcomes of the study».

EU-dommen det er snakk om slo fast at planter, dyr og mikroorganismer som endres ved nye former for genteknologi skal reguleres gjennom EUs utsettingsdirektiv (2001/18). Avgjørelsen har skapt debatt, siden dagens direktiv stiller omfattende krav til godkjenning, merking og sporing.

I Rådets beslutning vises det til at EU-domstolens avgjørelse reiser praktiske spørsmål som får konsekvenser for nasjonale myndigheter, næringslivet og forskning. Det pekes på at det ikke er en prinsipiell forskjell på genredigering (som for eksempel CRISPR) og konvensjonell mutagenese, hvor det i det siste tilfellet ikke stilles tilsvarende omfattende dokumentasjonskrav. Dette reiser også spørsmål om hvordan man skal sikre likebehandling mellom importerte produkter og produkter produsert i EU.

Utsettingsdirektivet er en del av EØS-avtalen, og en endring av regelverket vil derfor også ha konsekvenser for Norge. Tidligere i år sendte Bioteknologirådet sitt forslag til endring av genteknologiloven til Kommisjonen, med spørsmål om hvilket handlingsrom Norge har, og ber Kommisjonen om å ta initiativ til å revidere regelverket. (Se EU/EØS-nytt 9.4.2019).

Flere land har i forbindelse med Rådets beslutning kommet med egne erklæringer, som publiseres sammen med beslutningen. Sverige støtter fullt opp om rådsbeslutningen, men er opptatt av at Kommisjonens studie må inneholde kostnadsoverslag. Kypros, Ungarn, Latvia, Luxembourg, Polen og Slovenia støtter en studie, men er kritisk blant annet til at man bruker betegnelsen «novel genomic techniques», og mener det bør være «new genomic techniques»: «The protection of human health and the environment requires that due attention be given to controlling the risks from any technique that alters the genetic material, and the current level of protection should be maintained».

 

Rapporter, artikler, nettsider og andre tips

Redegjørelse av arbeids- og sosialministeren om praktiseringen av EUs trygdeforordning – redegjørelse og debatt i Stortinget 5. november

Bakgrunnsinformasjon til debatten i Stortinget 5. november om EU/EØS-redegjørelsen – informasjonspakke utarbeidet av Stortingets faggruppe for EU/EØS-informasjon. Den omhandler: klimaavtalen med EU, EU-program 2021-2027, EUs langtidsbudsjett, Von der Leyen-kommisjonens digitale agenda, brexit, aktuelle ESA-saker og status for ny Europakommisjon. Referat fra debatten.

Request for Information concerning the exportability of Norwegian sickness benefits, work assessment allowance and care allowance – brev fra EFTAs overvåkingsorgan ESA til Arbeids- og sosialdepartementet. Brevet ble sendt 4. november.

Draft Conclusions of the 52nd meeting of the EEA Council – utkast i forkant av møtet i EØS-Rådet 19. november 2019. Konklusjonene inneholder i hovedsak de samme temaene som konklusjonen fra mai i år. Nytt er blant annet et punkt om bærekraftig finansiering: «The EEA Council recognised sustainable and green finance as an important complement to sustainable climate policy measures. Sustainable finance will also support economic growth and competitiveness in the EEA».

EU:s budget 2021–2027: vad får motkraften kosta? – kort notat fra Svenska institutet för europapolitiska studier (Sieps): «Stormakterna växer – både de politiska och de kommersiella. Det kräver många olika gensvar. Vad klarar enskilda stater själva, och var behövs det gemensamma insatser? Vad som var lagom 1995 är inte nödvändigtvis lagom 2020».

EU Climate Action Progress Report – rapport fra Europakommisjonen. Rapporten viser at EUs klimagassutslipp er redusert med 23 prosent siden 1990. Det betyr at EU-landene samlet allerede har nådd 2020-målet. Imidlertid må gjennomføringen av tiltak akselereres ytterligere for å nå dagens 2030-mål på 40 prosent. Tre andre rapporter ble også lagt fram samme dag: Carbon Market Report, Fuel Quality Report og CCS Report.

Oversigt over væsentlig lovgivning (både nationalt og EU-lovgivning) på Transportministeriets område – notat til Folketinget fra den danske transportministren.

Brexit Breakfast – Fafo Østforum seminar 22. november: «Hva slags virkninger kan Brexit få for arbeidsmarkedsregulering og arbeidstakerrettigheter i Europa, inkludert Norge?».

Europa i 2020 sett fra Finland – NUPI-seminar 26. november: «Finlands utenriksminister Pekka Haavisto gir sitt perspektiv for Europa i 2020, sett i lys av det finske presidentskapet i EU».

Ocean governance and blue growth : challenges, opportunities and policy responses – Briefing fra European Parliamentary Research Service (EPRS).

---

Stortingsbiblioteket overvåker norske og internasjonale nyhetskilder, tidsskrifter og nettsider. Formålet er å fange opp nye politiske initiativ, behandlingen av sentrale saker i de nordiske landene, bakgrunn om saker i media og annen relevant informasjon for EU/EØS-arbeidet i Stortinget.

Nyhetsbrevet er rettet mot stortingsrepresentanter og ansatte, men eksterne kan også abonnere. Følgende har bidratt i denne utgaven: Jeannette Berseth og Erik Eriksen (stortingsbiblioteket) og Tone Kristin Aursland (utredningsseksjonen).