Bakgrunnen for saken er en tvist mellom det kypriotiske postkasseselskapet AFMB og den nederlandske trygdeinstitusjonen RSVB. RSVB bestemte at de aktuelle sjåførene falt innunder nederlandske trygdeordninger. Dette fordi sjåførene var hyret inn av nederlandske transportselskaper som både hadde kontroll over sjåførenes arbeid for en ubegrenset tidsperiode og som betalte deres lønn. AFMB var derimot kun arbeidsgiver på papiret, sannsynligvis fordi man på denne måten sikret at den minst gunstige trygdeordningen for arbeiderne ble den gjeldende. AFMB protesterte mot dette, da sjåførene hadde signert kontrakt med det kypriotiske selskapet. Etter deres syn innebar dette at det automatisk var kypriotiske trygdeordninger som gjaldt. Den nederlandske domstolen som behandlet tvisten, forela denne for EU-domstolen for å få avklart saken i lys av EUs trygdeforordning 883/2004, herunder især artikkel 13 første ledd bokstav b, som regulerer utøvelse av arbeidsforhold på to eller flere medlemsstaters område. 

I sin uttalelse bemerker Generaladvokaten innledningsvis at trygdeforordningen har til formål å koordinere de enkelte medlemsstatenes nasjonale trygdeordninger for å sikre at retten til fri bevegelse reelt kan utøves, og dermed bidra til en forbedring av levestandarden og arbeidsvilkårene til de menneskene som forflytter seg innad i EU. Formålet med reglene er å unngå at mer enn ett lands regler kommer til anvendelse. Videre skal reglene forhindre at personer som er omfattet av forordningene mister sin beskyttelse med hensyn til trygd, dersom ingen lovgivning finner anvendelse på dem.

Generaladvokaten presiserer videre at det som utgangspunkt er arbeidsgiverens hjemland som etter forordning 883/2004 utgjør tilknytningsmomentet for fastsettelsen av hvilken nasjonal lovgivning som kommer til anvendelse. Spørsmålet er så hva man kan legge i begrepet «arbeidsgiver». EU-retten inneholder ikke en autonom definisjon av begrepet. Etter en analyse av relevant rettspraksis, kommer imidlertid Generaladvokaten til at den genuine arbeidsgiveren og gjeldende trygderegelverk skal angis på grunnlag av den faktiske ansettelsessituasjonen og ikke på grunn av fiktive elementer som skal gi et skinn av arbeidsgiverforhold. Kontraktsforholdet mellom AFMB og lastebilsjåførene er således kun av veiledende karakter, og han konkluderer med at arbeidsgiveren er selskapet hjemmehørende i Nederland.

Generaladvokaten kommer også med interessante uttalelser vedrørende rettsmisbruk. Ifølge fast rettspraksis kan ikke EU-borgere påberope seg EU/EØS-bestemmelser med henblikk på å muliggjøre svik eller misbruk. Konstatering av et slikt misbruk krever både et objektivt element (objektive omstendigheter tilsier at formålet med EU-retten ikke er oppnådd, selv om rettsreglene formelt er overholdt), og et subjektivt element (hovedformålet med handlingene er å oppnå en uberettiget fordel). 

Hva gjelder det objektive elementet, kommer Generaladvokaten til at AFMB kun formelt oppfyller vilkåret «arbeidsgiver» i forordningens forstand. Vilkåret er oppfylt gjennom en spissfindig privatrettslig juridisk konstruksjon muliggjort gjennom de fire friheter; AFMB kunne skinnetablere seg i et lavkostland og levere tjenesteytelser derfra. En slik konstruksjon kan skape forvirring hos nasjonale rettsanvendere og kan skade EU-lovgivningen på trygdekoordineringsområdet.

Hva gjelder det subjektive elementet, oppfatter Generaladvokaten at AFMB åpenbart hadde en intensjon om å omgå nederlandsk lovgivning om trygdeordninger med det formål å optimalisere deres økonomiske virksomhet. Han konkluderer deretter med at det foreligger en situasjon med rettsmisbruk.

Generaladvokaten tar her et tydelig standpunkt mot sosial dumping. Uttalelsen vil også indirekte stille krav til nasjonale myndigheter om å utvise årvåkenhet i arbeidet med å avsløre fiktive forretningsmodeller egnet til å omgå intensjonene bak EU-reglene på trygdeområdet. I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver advokatfirmaet Hjort at avgjørelsen er «en styrking av arbeidstagernes vern som vil få betydning for organiseringen av arbeidslivet i hele EU-/EØS-området». Det blir interessant å se om EU-domstolen konkluderer på samme måte som Generaladvokaten i sin endelige avgjørelse.