Arbeiderpartiets nærmere 30 år lange makthegemoni fikk et skudd for baugen da Gerhardsens regjering måtte gå av. Selv om regjeringen Lyng bare satt fire uker, hadde et borgerlig samarbeid vist seg realistisk, noe som synes å ha fått betydning for valgutfallet og dannelsen av regjeringen Borten i 1965.

Flere tidligere ulykker

Gruvene i Kings Bay i Ny-Ålesund ble drevet av den norske stat og var et viktig ledd i markeringen av norsk suverenitet over øygruppen Svalbard. Det overordnede ansvar for gruvedriften lå i Industridepartementet, som hadde organisert seg med et eget Bergverkskontor.

Mellom 1948 og 1953 hadde det vært tre alvorlige ulykker i Kings Bay-gruvene, med tap av til sammen 43 menneskeliv. Etter den siste av disse tre ulykkene var Kings Bay-gruvene blitt stengt, men så gjenåpnet i 1956 etter at Stortinget hadde satt meget strenge vilkår knyttet til sikkerheten.

Sviende kritikk

Så skjedde det likevel igjen – den største norske gruveulykke gjennom tidene var et faktum høsten 1962. Granskningsrapporten som ble fremlagt i juni 1963, Tønseth-rapporten, ga sviende kritikk av en rekke aktører, og industriminister Kjell Holler ba straks om å få gå av. Han ble erstattet av tidligere generalsekretær i FN, Trygve Lie (klikk her for å se brev fra statsrådssekretariatet til Stortinget om statsrådsskiftet).

Spent stemning i Stortinget

Stortinget skulle etter planen ha vært oppløst den 21. juni, men de borgerlige partienes fremste talsmann, John Lyng (H), fremmet forslag dagen før, da innholdet i Tønseth-rapporten sivet ut, om å utsette oppløsningen til den 30. september. Stemningen i Stortinget var spent.

Den 15. juli la regjeringen Gerhardsen frem en redegjørelse om gruveulykken (St.meld. nr. 86) og en proposisjon (St.prp. nr. 146) som foreslo å avvikle gruvedriften i Ny-Ålesund. Den 26. juli kom en kort tilleggsmelding (St.meld. nr. 87).

Etter presidentskapets beslutning skulle kommunalkomiteen og skog-, vassdrags- og industrikomiteen i fellesskap avgi innstillinger til meldingene og proposisjonen. Formannen i skog-, vassdrags- og industrikomiteen, Olaf Watnebryn, ble valgt til formann i felleskomiteen.

Fra den 18. juli og til innstillingene forelå (Innst. S. 298 og Innst. S. 299) den 15. august – i nøyaktig fire uker – foregikk det et svært intenst arbeid i denne komiteen.

Et stridens eple var hvilken vekt som skulle tillegges Tønseth-kommisjonens rapport (vedlegg 1 til St.meld. nr. 86). Den hadde åpenbare svakheter, var raskt blitt gjenstand for kritikk fra arbeiderpressen, og regjeringen forsøkte å nedtone dens konklusjoner.

I felleskomiteen oppsto det full strid mellom Arbeiderpartiets medlemmer (flertallet) og de borgerlige medlemmene om hvorvidt komiteen skulle be Kommunal- og arbeidsdepartementet redegjøre nærmere for Tønseth-kommisjonens arbeidsmåte.

Utformingen av brevet av 1. august, som ble trumfet igjennom, og mindretallets protokolltilførsel (i møteprotokollen) er illustrerende for hvor amper stemningen var sommeren 1963.

Kritikk av regjeringen

Det endte med at de borgerlige medlemmene i felleskomiteen i liten grad gikk inn på Tønseth-kommisjonens konklusjoner da den formulerte sin kritikk av regjeringen. Hovedinnvendingen fra mindretallet var at regjeringen ikke i tilstrekkelig grad hadde fulgt opp Stortingets klare forutsetninger for at gruvedriften i Kings Bay skulle kunne gjenopptas i 1956. Den hadde ikke viet sikkerheten ved gruvedriften den nødvendige oppmerksomhet og hadde heller ikke oppfylt opplysningsplikten overfor Stortinget.

Hele den tiden medlemmene av kommunalkomiteen og skog-, vassdrags- og industrikomiteen satt sammen i juli og august 1963, var det nokså åpenbart at mindretallet ville gå inn for mistillit til regjeringen.

Sosialistisk Folkeparti (SF) hadde ingen representant i denne felleskomiteen, og ingen visste hva deres to stortingsmenn ville stemme. Stemte de med de borgerlige partiene, falt regjeringen, stemte de med Arbeiderpartiet, ville regjeringen bli sittende.

Regjeringsskifte

Debatten i Stortinget 20.–23. august er en av de lengste i Stortingets historie om en enkeltsak, den fyller 313 sider i Stortingstidende. Ved avstemningen gikk Sosialistisk Folkeparti sammen med de borgerlige partiene og stemte for mistillit til regjeringen: 76 for og 74 mot.

Den 28. august kl. 12 gikk regjeringen Gerhardsen av, og fra samme tidspunkt tiltrådte regjeringen Lyng, utgått av partiene Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Den 16. september redegjorde statsminister John Lyng for den nye regjeringens program (klikk her for å se utkast til regjeringserklæringen).

Også Stortingets debatt om regjeringserklæringen, 18.–20. september, ble uvanlig lang, den fyller 253 sider i stortingstidende. Regjeringen Lyng fikk et flertall i Stortinget mot seg, og dermed var dens dager talte. Sosialistisk Folkeparti ble som ventet tungen på vektskålen også denne gang. Det viste hvor stor makt et lite parti kunne ha.

En ny arbeiderpartiregjering ledet av Einar Gerhardsen (hans fjerde) tiltrådte den 25. september 1963. Selv om Arbeiderpartiet kom raskt tilbake til makten, fikk Kings Bay-saken stor betydning for norsk politikk. Den viste at det fantes et klart borgerlig alternativ. Etter en solid seier ved valget i 1965 ble det dannet en ny borgerlig regjering som ble sittende til mars 1971.

Se også

Kings Bay-saken resulterte i en av de mest omfattende debattene om mistillit mot en norsk regjering. Stortinget har laget en oversikt over alle mistillitsforslag, kabinettsspørsmål og kritikkforslag fra 1945 til d.d. i Perspektiv 01/18.

 

Kilder og litteratur
Gerhardsen, Einar: I medgang og motgang. Erindringer 1955–65, Tiden 1972
Gustavsen, Finn: Rett på sak, Pax 1968
Karmly, Dag: Kings Bay-saken, Gyldendal 1975
Kristensen, Monica: Kings Bay-saken, Forlaget Press 2012
Lyng, John: Vaktskifte. Erindringer 1953-1965, Cappelen 1973
Skjerdal, Karl: Kings Bay. Mennesker og makter, Aschehoug 1964
Willoch, Kåre: Minner og meninger, bind 1, Schibsted 1988
Stortingsarkivet (div. dokumenter vedr. Kings Bay-saken)
Stortingsforhandlinger