Christian Torset (SV): En ting som kanskje kan påvirke en prioritering av samfunnsutvikling i nord er at det i slutterklæringa til Nato-toppmøtet i juli, ble vedtatt et punkt 7, der det bl.a. står at Nato skal ta grep ved: "Strengthening our ability to move, reinforce, supply, and sustain our forces to respond to threats across the Alliance, including through effective and resilient logistics and the development of mobility corridors."
Kan ministeren redegjøre for hvilke konkrete konsekvenser dette vil ha for prioritering av samferdsel i nord?
Begrunnelse
I styrkingen av totalberedskapen er det spesielt i nord de store utfordringene ligger. Selvforsyningsgrad er lav, landbruket legges ned, samtidig som statlige etater som f.eks. Forsvaret kjøper maten sin sørfra. Matvaresikkerheten er generelt totalt avhengig av Ofotbanen, som er svært sårbar, og har vært stengt i flere perioder i år. Nordlandsbanen er på sin side totalt forfalt, og stenges jevnlig pga ras, ulykker, og eldgammelt materiell.
Situasjonen er kritisk også i helsesektoren, der bemanningsbransjen undergraver rekruttering i spesialisthelsetjenesten, kommunene sliter med å få tak i leger og sykepleiere, og der mange tilbud er truet med nedleggelse eller sentralisering. Akuttpostene i Narvik og på Leknes ble heldigvis berget, men på grunn av Helseforetaksmodellen endte ekstramidlene til disse i hovedsak på budsjettet til Helse Nord, slik at essensielle tilbud forblir på et kritisk lavt nivå.
Generelt er det et faktum at statens tilstedeværelse i nord er skjør og marginal, med fraværende ekstrakapasitet i tilfelle uforutsette hendelser. Signalene fra både Forsvarssjefens fagmilitære råd, Totalberedskapskommisjonen og andre utredninger peker på at vi har svært mye ugjort i nord for å ha kapasitet til å sikre mat, transport og fundamentale tjenester til folk, hvis noe skulle skje. Til tross for et åpenbart og gjennomgripende misforhold mellom behov og kapasitet på tvers av sektorer, gjøres det alt for lite i nord.