Spørsmål

Marius Langballe Dalin (MDG): DN rapporterte nylig om en sveiser uten helsebakgrunn som “behandler” kreftsyke med ikke-evidensbasert oksygenterapi. Samtidig får ikke helsemyndighetene sanksjonert, fordi han ikke har helseutdanning.
Hva vil regjeringen gjøre for å sikre at tilsynsmyndighetene anmelder alvorlige tilfeller til politiet, og at det finnes nok sanksjonsmuligheter i saker hvor mennesker svindles i troen på ikke-evidensbaserte behandlinger som også kan sette deres egen helse i risiko, hvis det gjør at de ikke mottar tilstrekkelig behandling?

Begrunnelse

Saken er en av mange eksempler på at ansvaret og sanksjonsmuligheter overfor personer og foretak som driver villedende, falsk og i mange tilfeller farlig “behandling” faller mellom to stoler fordi personene bak ikke har helsefaglig bakgrunn selv. I denne respektive saken konkluderte Statsforvalteren i Innlandet i fjor med at Oppklinikken på Finnskogen «gir behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter, og at behandlingen som gis, kun skal utøves av helsepersonell». Statsforvalteren var også bekymret for brann- og eksplosjonsfaren ved bruk av såkalte oksygentanker.

På tross av dette kom det ingen reaksjoner mot “klinikken”, fordi den ikke er drevet av helsepersonell. I norsk helselovgivning kan kun Helsetilsynet og Statsforvalteren ha myndighet over helsepersonell, som leger og sykepleiere, og virksomheter som gir helsetjenester. Det gjør at mennesker som ikke har noen form for helsefaglig bakgrunn og utdanning men som driver slike tjenester kan slippe unna det som i andre tilfeller ville medført sanksjoner og oppfølging fra myndighetene.

Samtidig sier Innlandet politidistrikt følgende til DN: “Statsforvalteren innga ingen anmeldelse, noe vi ville forventet dersom de oppfattet sakens alvor som stort. Etterforskning ble derfor ikke igangsatt, og det er ikke foretatt noe i sakens anledning, utover at statsforvalterens brev er registrert”.

Politiets uttalelse synliggjør en del av problemet ved dagens organisering og oppfølging av slike saker, der useriøse aktører som ikke følges opp fordi helsemyndighetene på sin side ikke kan sanksjonere, samtidig som politiet ikke følger opp saken fordi de oppfatter saken som mindre alvorlig nok når disse tilsynsorganene ikke anmelder. Det er derfor behov for nye måter å se hvordan disse sakene kan følges opp på, for eksempel ved tydeliggjøring av lovverket og tettere samarbeid mellom politi og tilsynsorganer der også felles saksbehandling kan være en mulighet. En annen mulighet kunne være å gi tilsynsmyndighetene lov til å stenge klinikker, kreve opphør av virksomhet eller ta beslag i utstyr. Dette vil være viktig for å holde flere som driver uetisk behandling ansvarlige, og samtidig viktig for å bevare tilliten i befolkningen til at slike saker følges opp på en tilstrekkelig måte.

Svar

Jan Christian Vestre: Det gjør stort inntrykk å lese om alvorlige syke mennesker som søker andre typer helserelatert behandling enn det man får tilbud om innenfor vår felles helse- og omsorgstjeneste.
Formålet med lov om alternativ behandling av sykdom mv. er å bidra til sikkerhet for pasienter som søker eller mottar alternativ behandling og å regulere adgangen til å utøve slik behandling. Loven balanserer hensynet til den enkeltes rett til selvbestemmelse, og hensynet til beskyttelse mot useriøs og helseskadelig virksomhet.
Loven fastsetter at kun helsepersonell kan utføre behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter. Videre er det bare helsepersonell som kan behandle alvorlig sykdommer. Dette omfatter blant annet kreft. Andre enn helsepersonell kan likevel utøve «behandling som utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer på eller følger av sykdommen eller lidelsen eller bivirkninger av gitt behandling, eller som har som formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse».
Videre kan andre enn helsepersonell behandle alvorlige sykdommer (med unntak av allmennfarlig smittsom sykdom), dersom behandlingen skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege, og pasienten har beslutningskompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven. For barn og andre pasienter uten helserettslig beslutningskompetanse gjelder tilsvarende bare dersom helse- og omsorgstjenesten ikke har helbredende eller lindrende behandling å tilby pasienten.
Forsettlig eller grovt uaktsomt brudd på lovens regler er straffbart. Videre rammer lovens straffebud den som ikke er helsepersonell, og som ved medisinske inngrep eller behandling forsettlig eller uaktsomt utsetter noens liv eller helbred for alvorlig fare, enten ved selve behandlingen eller ved at pasienten på grunn av behandlingen unnlater å søke kyndig hjelp.
Markedsføring av alternativ behandling er regulert i en egen forskrift. Markedsføring av alternativ behandling kan bare skje ved en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art. Det kan ikke benyttes påstander om at en behandlingsform har virkning mot konkrete sykdommer eller lidelser, og markedsføringen skal ikke utformes slik at den på andre måter gir et slikt inntrykk. Og det kan ikke markedsføres behandlingsformer eller behandling av sykdommer eller lidelser som vedkommende etter lov om alternativ behandling ikke har lov til å utføre eller behandle. Begrensningene gjelder markedsføring av enhver art og i ethvert medium.
Forbrukertilsynet og Markedsrådet skal ut fra hensynet til forbrukerne føre tilsyn med alternative behandleres markedsføring og kan ilegge administrative reaksjoner etter markedsføringsloven. Forbrukertilsynet har en egen veileder om markedsføring av alternativ behandling.
Sett bort fra tilsyn med markedsføringen, er det ingen myndighet som har ansvar for tilsyn med alternativ behandling utenfor helse- og omsorgstjenesten. Det virkemiddelet som er tilgjengelig er anmeldelse til politiet. Så vel pasienter og pårørende som tilsynsmyndigheter og andre kan anmelde. Etter omstendighetene vil det kunne tillegges ekstra vekt dersom et offentlig organ anmelder. Jeg legger til grunn at politiet har et selvstendig ansvar for å vurdere om det bør iverksettes etterforskning i saker de blir kjent med. Det kan likevel være naturlig at Helsetilsynet bistår politiet i saker om grove brudd på lov om alternativ behandling av sykdom mv. Den tidligere ordningen med begjæring om påtale fra Statens helsetilsyn i slike saker ble opphevet med virkning fra 1. juli 2022.
I tillegg kan straffelovens bestemmelser komme til anvendelse ved andre typer lovbrudd, for eksempel økonomisk kriminalitet.
Mitt syn er at reguleringen av alternativ behandling er tilstrekkelig omfattende og streng, sett i sammenheng med den alminnelige straffeloven. Strafferammen i særloven er fengsel inntil to år for særlig alvorlige tilfeller. Strafferammen markerer alvoret ved brudd på dette regelverket.
Statens helsetilsyn og statsforvalterne har generelt sett ikke ansvar for tilsyn med alternativ behandling. Unntak gjelder autorisert helsepersonell som også yter alternativ behandling og dersom en alternativ behandler arbeider innenfor helsetjenesten og yter helsehjelp. Dette vil være et mer indirekte tilsyn med den alternative behandlingen, hvor man hovedsakelig vil vurdere forholdet opp mot de plikter som gjelder for helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten, herunder det generelle forsvarlighetskravet.
Jeg mener det er en riktig prioritering av tilsynsmyndighetenes ressurser at de ikke skal føre tilsyn med alternativ behandling generelt. Tilsynsmyndighetene har omfattende oppgaver med å føre tilsyn med helse- og omsorgstjenesten og helsepersonell. Dette tilsynet er avgjørende for at befolkningen skal ha tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.
I forarbeidene til lov om alternativ behandling av sykdom mv ble det drøftet om det burde innføres en ordning for tilsyn eller kontroll med virksomhet som utøves av alternative utøvere utenfor helsetjenesten. I Ot.prp. nr. 27 (2002–2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv (punkt 12.17.6.2) ble det påpekt:
«For at et klageorgan skal ha full legitimitet, bør det antagelig være i offentlig regi. I dag har man intet egnet offentlig organ, det vil si et organ som har fagkompetanse til å vurdere klager/føre tilsyn med hele feltet. Det vil i såfall kreves et betydelig utredningsarbeid å få oversikt over de ulike behandlingsformer, for deretter å utarbeide faglige retningslinjer som blant annet skal ligge til grunn for faglig forsvarlighet for de ulike behandlingsformer.»
Det er ikke blitt innført noen tilsynsordning, og det virker som en fornuftig linje.
Feltet alternativ behandling er preget av stort mangfold og stor variasjon mellom ulike behandlingsformer og utøvergrupper. Det er i varierende grad forskjeller både i metoder, behandlingsfilosofi og sykdomsforståelse, så vel mellom de ulike gruppene som i forhold til helse- og omsorgstjenesten. Det eksisterer ikke et felles allment akseptert kunnskapsgrunnlag. Videre er det ikke på samme måte som for helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten fastsatte krav til forsvarlighet, internkontroll mv. og heller ikke utdanningskrav, normer for god praksis ut fra dokumentert effekt eller annen systematisk erfaring mv. Når personer velger tilbud utenfor helse- og omsorgstjenesten, mener jeg derfor at staten ikke bør eller kan ta det samme ansvaret som for helse- og omsorgstjenesten.
Jeg mener også at eventuelt offentlig tilsyn med alternativ behandling, kan gi et feilaktig inntrykk av at alternativ behandling er et trygt alternativ til helsepersonells behandling som er basert på allment akseptert kunnskapsgrunnlag.