Mirell Høyer-Berntsen (SV): Hvordan begrunner regjeringen at den samlede omsetningsgrensen for humanitære lotterier reduseres i ny lisensperiode fra 2026, når antall tillatelser er redusert fordi organisasjonene har valgt å samle seg i færre lotterier, og hvorfor videreføres ikke den opprinnelige, KPI-justerte totalrammen fordelt på tre lisenser, samt hvilket konkret juridisk grunnlag, inkludert eventuelle vurderinger og dialog med ESA, ligger til grunn for at dette anses problematisk opp mot enerettsmodellen og EØS-retten?
Begrunnelse
Ordningen med humanitære lotterier ble etablert i 2015 med fem tillatelser og en samlet årlig omsetningsgrense på 1,5 milliarder kroner, tilsvarende 300 millioner kroner per lotteri. Denne rammen har siden blitt KPI-justert, og utgjør i dag om lag 2,05 milliarder kroner samlet. Intensjonen var å gi flere humanitære organisasjoner stabile, private inntekter til formål innen blant annet menneskerettigheter, miljø og sosial rettferdighet, uten å utfordre enerettsmodellen for pengespill i Norge.
Det har vist seg krevende å etablere og drive slike lotterier, og i dag er det kun Pantelotteriet og Postkodelotteriet som fortsatt er i drift. Som følge av dette ble antall tillatelser redusert fra fem til tre i pengespillforskriften av 2022. Når regjeringen nå lyser ut tre nye lisenser for perioden fra mars 2026, foreslås det samtidig en vesentlig lavere samlet omsetningsgrense enn den som lå til grunn da ordningen ble vedtatt.
Dette fremstår vanskelig å forstå all den tid reduksjonen i antall tillatelser ikke skyldes et ønske om å begrense ordningen, men at organisasjonene selv har valgt å samle seg i færre lotterier, slik at midlene fortsatt fordeles på flere mottakere i tråd med ordningens formål. Dersom den opprinnelige samlede rammen på 1,5 milliarder kroner hadde blitt videreført og KPI-justert, og deretter fordelt på tre tillatelser, ville dette gitt en omsetningsgrense på om lag 683 millioner kroner per lotteri.
Departementet har tidligere vist til at for store enkeltlotterier kan være problematiske, blant annet opp mot Norsk Tippings posisjon og EØS-retten. Det er imidlertid ikke redegjort for det konkrete juridiske grunnlaget for denne vurderingen, og henvendelser fra organisasjonene om innsyn i disse vurderingene har etter det opplyste ikke blitt besvart.
Samtidig har Norsk Tippings omsetning økt betydelig siden 2015, og de humanitære lotteriene utgjør i dag en stadig mindre andel av markedet. I en situasjon der behovene internasjonalt øker, bistandsbudsjetter kuttes og regjeringen selv etterlyser mer privat kapital, fremstår det som særlig viktig å få klarhet i hvorfor en velfungerende og effektiv ordning begrenses, og hvilket rettslig handlingsrom som faktisk foreligger.