Skriftlig spørsmål fra Julie E. Stuestøl (MDG) til forsknings- og høyere utdanningsministeren

Dokument nr. 15:410 (2025-2026)
Innlevert: 07.11.2025
Sendt: 10.11.2025
Besvart: 14.11.2025 av forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland

Julie E. Stuestøl (MDG)

Spørsmål

Julie E. Stuestøl (MDG): Deler statsråden bekymringen for at den akademiske ytringsfriheten stadig er under press, og hvordan vil regjeringen fremover jobbe for å følge opp NOU 2022:2 og styrke og forsvare den akademiske friheten nasjonalt og internasjonalt?

Begrunnelse

Akademisk frihet er en viktig demokratisk verdi, som dessverre er under press.

Dette ble begrunnet av utvalget bak NOU 2022:2, som knyttet presset til flere faktorer, blant annet den ytre påvirkningen fra politikere og myndighetspersoner. I likhet med all annen maktubalanse, krever denne bevissthet og årvåkenhet, for å hindre at debattklimaet gjør ytringsrommet smalt eller utrygt for enkeltforskere, eller bidrar til å undergrave tilliten til enkelte fagmiljø spesielt og forskning generelt..

Utvalget viste også til en rapport fra OsloMet, som beskriver hvordan populistiske strømninger kan påvirke den akademiske ytringsfriheten gjennom å bidra til negativ og aggressiv opinion mot forskere og akademia, eller utfordre akademisk frihet fra maktposisjoner i det politiske systemet.

Utvalget viste til flere eksempler på disse tendensene i Norge, og beskrev hvordan "usaklig kritikk som uten gode holdepunkter søker å mistenkeliggjøre akademikeres vitenskapelige grunnlag kan undergrave den samfunnstillit akademia er avhengig av".

Vi har denne uken sett et nytt eksempel på politisk utspill mot en enkeltforsker, som har skapt reaksjoner fra blant annet Forskerforbundet.

Sigrun Aasland (A)

Svar

Sigrun Aasland: Til det første: Ja, jeg deler bekymringen for at den akademiske ytringsfriheten er under press. Akademisk frihet er en avgjørende rammebetingelse for en fri og uavhengig forskning og utdanning og for et fritt ordskifte. Internasjonalt ser vi økende tendenser til at det utøves utilbørlig press på forskningsinstitusjoner og enkeltforskere. Dette er problemstillinger vi også skal være oppmerksomme på i Norge – blant annet har undersøkelser vist at i en tid preget av økende polarisering ser vi at en del akademikere utsettes for trakassering og hets, særlig når de engasjerer seg i politisk sensitiv forskning eller offentlig debatt.
Det viktig å understreke at det heldigvis står relativt bra til med akademisk frihet i Norge. Europaparlamentets Academic Freedom Monitor, samt en helt ny rapport fra EU-kommisjonen viser at Norge vurderes som et land med høy grad av akademisk frihet. Rapportene viser at det norske systemet er preget av høy akademisk frihet for institusjonene og sterke rettigheter for akademikere til å forske og undervise fritt, finansiell stabilitet og relativ høy tillit til forskning.
I NOU 2022:2 Akademisk ytringsfrihet påpeker Kierulf-utvalget at tilstanden i Norge er relativt god sammenliknet med mange andre land, men også at akademisk frihet i Norge kan være under press. Presset kan komme både fra ytre aktører som politikere og myndigheter, og fra interne mekanismer i akademia som hierarkiske strukturer, faglig konformitet og konkurranse om ressurser, noe som samlet kan føre til selvsensur og redusert ytringsrom for forskere. Konklusjonene i NOU 2022:2 ble fulgt opp av regjeringen i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023-2032. Anbefalingene i rapporten ble også fulgt opp med en bestemmelse i universitets- og høyskoleloven som klargjør institusjonenes ansvar for å verne og fremme de vitenskapelig ansatte og studentenes akademiske frihet. I Ytringsberedskap - Nasjonal strategi for eit ope og opplyst offentleg ordskifte fra 2025 har Arbeiderpartiregjeringen også sagt at vi vurderer å undersøke i hvilken grad akademisk ytringsfrihet inngår i forskeropplæringen, og i hvilken grad ledelsen ved UH-institusjonene har egne arenaer for kompetanse- og erfaringsdeling når det gjelder akademisk ytringsfrihet.
Forskningsinstitusjoner skal sikre at forskningen ved institusjonen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Universiteter og høyskoler har et lovfestet ansvar for å fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper. Dette innebærer også at forskningsinstitusjonene skal verne om den enkelte forskers akademiske frihet. Derfor blir det i saken det vises til feil å be institusjonen om å «rydde opp» i enkeltforskeres akademiske arbeid eller forskningsformidling. Jeg mener også at personkarakteristikker i tillegg er en unødvendig belastning for den enkelte forsker. Den offentlige debatten er tjent med at myndighetspersoner og andre holder seg til saklig og faglig fundert kritikk. Det er fullt mulig å være kritisk til en konkret rapport eller ytring, uten dermed å stille spørsmålstegn ved en hel institusjon eller til forskning i sin helhet.
Norsk politikkutforming skal være kunnskapsbasert. Det er et gode at vi i Norge kan ha en åpen og ærlig debatt om forskningsresultater som har betydning for fremtidig politikkutforming, og jeg oppfordrer alle forskere til å delta i den offentlige debatten og formidle sin forskning bredt ut både til beslutningstakerne og til samfunnet. Når en forsker konkret viser til forskning som grunnlag for politikkutforming, bør også faglig kritikk og spørsmål følges opp med faglige motargumenter. Det skal være debatt og uenighet også om forskningsresultater, det er slik kunnskapen kommer videre
Som Thue m.fl. (2022:22) presiserer i rapporten Integrasjon og integritet. Tillit til forskning i et kunnskapssamfunn: ukritisk aksept av forskningsresultater kan svekke forskningens legitimitet, fordi tillit til vitenskap er basert på en kombinasjon av kompetanse og ansvarlighet. Det at samfunnsdebattanter kan stille spørsmål og få faglig begrunnede svar, er også en forutsetning for god forskningsformidling og en kunnskapsbasert offentlig samtale.
Dersom faglig kritikk ikke blir besvart eller stilles i skyggen av prinsipielle diskusjoner, er jeg bekymret for at vi kan ende med en økende polarisering i den offentlige debatten, der motpartene snakker forbi hverandre og ikke drøfter konkrete faglige spørsmål. En slik polarisering synes å være tydelig i enkelte andre land. Jeg mener vi må jobbe aktivt for at ikke en tilsvarende utvikling får utspille seg i Norge. Da er disse to poengene av avgjørende betydning: at myndighetspersoner og andre utøver god rolleforståelse og holder seg til faglig og konstruktiv kritikk i den offentlige debatten, og samtidig at akademiske miljøer svarer på den kritikken som kommer med faglige motargumenter.