Skriftlig spørsmål fra Tage Pettersen (H) til kultur- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:377 (2025-2026)
Innlevert: 06.11.2025
Sendt: 06.11.2025
Besvart: 13.11.2025 av kultur- og likestillingsminister Lubna Boby Jaffery

Tage Pettersen (H)

Spørsmål

Tage Pettersen (H): Anser kulturministeren det som en del av Nasjonalmuseets oppgave å ta politisk standpunkt i verdens kriger og konflikter ut over å vise den kunsten som til enhver tid anses kunstfaglig relevant og interessant for et bredt publikum, og hvilke konsekvenser mener kulturministeren en slik politisk oppgave i så fall vil få for publikums tillit til at kunsten på Nasjonalmuseet faktisk er fri?

Begrunnelse

På nettstedet kunstkritikk.no hevder kunstner Victor Lind at Nasjonalmuseet legitimerer Israels okkupasjon og folkemord ved å vise det 50 år gamle verket av Noa Eshkol i utstillingen. Videre krever en lang rekke kunstnere og andre at kunstverket «Mourning Carpet» fjernes fra Nasjonalmuseets utstilling «På barrikadene».

De mange kritikerne i kunstfeltet mener at Nasjonalmuseet viser verket uten tilstrekkelig kontekst. Ifølge styreleder i Norske Billedkunstnere, Geir Egil Bergjord, fører denne manglende formidlingsevnen til at «verket utilsiktet knyttes til dagens situasjon i Gaza. Kurateringen gjør verket politisk».

Den samme typen anklager om politisering blir i dag stadig oftere fremmet av autoritære, frihetsfiendtlige politikere. Nettopp det skjer med den amerikanske presidentens ødeleggende angrep på amerikansk kunst og kultur. Tilsvarende skjer i flere andre land.

Min bekymring er hva som skjer med kunstens frihet hvis for eksempel Nasjonalmuseet skal bli en politisk aktør. Derfor vil det være av allmenn interesse å høre hva kulturministeren mener om dette.

Vi som ser kunst og besøker museer, tåler mye så lenge vi vet at kunsten er fri. Og vi kan tenke selv. Nasjonalmuseets rolle er å være en arena, ikke en politisk aktør.

Lubna Boby Jaffery (A)

Svar

Lubna Boby Jaffery: Jeg vil takke stortingsrepresentanten for spørsmålet. Dette er et spørsmål som strekker seg langt utover Nasjonalmuseets kunstformidling og kuratoriske valg – det handler om hvordan vi ivaretar ytringsfriheten og det offentlige ordskiftet i det norske samfunnet.
Kulturpolitikken bygger opp under grunnleggende verdier i det norske samfunnet, som demokrati, ytringsfrihet, fellesskap og retten til fri livs- og meningsutfoldelse. I en tid med økende autoritære krefter flere steder i verden er det viktigere enn noen gang å styrke den demokratiske motstandskraften og legge til rette for et åpent og opplyst ordskifte.
Våre kunst- og kulturinstitusjoner er viktige deler av den grunnleggende infrastrukturen for demokrati og frie ytringer i det norske samfunnet. For museenes del står dette sentralt i gjeldende museumspolitikk.
Regjeringen har nylig lagt frem nasjonal strategi for en åpen og opplyst offentlig samtale. I forordet til strategien skrev jeg at vi treng eit offentleg ordskifte som ikkje berre toler usemje, men som verdset det. Eit samfunn der ulike stemmer ikkje berre får plass, men blir lytta til. Der vi ikkje trekkjer oss tilbake i stille, men møtest med ei open og nysgjerrig haldning.
Debatten som har foregått den siste tiden rundt Nasjonalmuseets kuratering av Noa Eshkols kunstverk «Mourning Carpet» viser at kunst og kultur har kraft til å engasjere og skape ulike reaksjoner, og at vi har et offentlig rom som tåler ulike syn. I et sunt uenighetsfelleskap får man bryne seg på ulikheter og uenighet – nettopp slik et levende demokrati bør fungere.
I dette felleskapet har museene en viktig rolle. De er både arenaer for den offentlige samtalen og viktige premissleverandører for den. Som kunnskapsbærere er de ikke nøytrale, men som autonome institusjoner har de frihet til å definere hva som til enhver tid er relevant og viktig å vise fram, debattere og formidle hos dem. Det at museene ikke er nøytrale og har en posisjon som definerer og påvirker vår forståelse og tolkning av historien og samtiden slås fast av ICOMs etiske retningslinjer for museer i Norge (2022). Museenes faglige frihet bygger på prinsippet om armlengdes avstand mellom politiske myndigheter og det kunst- og kulturfaglige skjønnet. Prinsippet, som nå er lovfestet i den reviderte kulturloven, er en av de viktigste forutsetningene for fri kunst og frie institusjoner.
Museene nyter stor tillit i samfunnet – en tillit som henger sammen med deres faglige uavhengighet og evne til å forvalte sin definisjonsmakt på en ansvarlig måte. Fortsatt tillit forutsetter at museene bygger sine valg på grundige faglige vurderinger. Det forutsetter også at museene evner å svare for sine valg ut i offentligheten, delta i debatten og stå for de vinklinger og perspektiver de velger, enten de vekker kritikk eller anerkjennelse, noe jeg opplever mange museer gjør. Det er en forventning jeg har til alle kunst- og kulturinstitusjonene våre.