Skriftlig spørsmål fra Frøya Skjold Sjursæther (MDG) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:113 (2025-2026)
Innlevert: 14.10.2025
Sendt: 14.10.2025
Besvart: 20.10.2025 av klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen

Frøya Skjold Sjursæther (MDG)

Spørsmål

Frøya Skjold Sjursæther (MDG): Kan statsråden garantere at Norge ikke vil akseptere et svakt konsensusutfall i prosessen med å lande en global avtale for å stanse plastforsøpling?

Begrunnelse

Etter at forhandlingsmøte for å lande en global avtale for å stanse plastforurensing (INC 5.2) ikke kom i mål i Genève i år er det nå uklart hvordan veien videre ser ut på
globalt nivå for å få på plass en ambisiøs global avtale. Etter INC 5.2 uttalte
ministeren at det er «En liten, men sterk gruppe land som har hindret enighet om en
global avtale». Dersom konsensusprinsippet ikke utfordres så gis enkelte land som ikke ønsker en sterk avtale uforholdsmessig mye makt til å kontrollere prosessen. Spørsmålet om man skal arbeide for en flertallsbasert avtale eller en minste felles multiplum-avtale er et helt sentralt strategisk spørsmål for veien videre. En avtale med tydelige, bindende tiltak som støttes av et flertall av land vil være langt mer effektiv enn en avtale med svake eller frivillige tiltak som støttes av alle. I en urolig verden er det desto viktigere at de landene som vil gjøre en positiv endring holder fast ved sine verdier og ikke lar dem som vil minst, sette agendaen eller tempoet for arbeidet.

Etter det vi er kjent med er det ikke klart om Norge støtter et alternativ der man kan stemme over avtalen, og på den måten sikre en global og ambisiøs avtale på tross av sabotasjeteknikkene til enkelte land.

Andreas Bjelland Eriksen (A)

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Jeg deler representantens frustrasjon over at det forrige forhandlingsmøte ikke klarte å komme til enighet om en internasjonal avtale om å stanse plastforurensningen. Norge har siden 2014 jobbet for sterkere globale forpliktelser om å redusere plastforurensning og spilte en viktig rolle i å få startet forhandlingsprosessen i FN i 2022. FNs generalsekretær kalte vedtaket den gang den viktigste miljøbeslutningen siden Parisavtalen. Målet var å ferdigstille forhandlingene innen 2024. Det er all grunn til å tvile på at dette var et realitisk mål. Historisk sett ser vi at internasjonale forhandlingsprosesser trenger mer tid. Det er ikke overraskende at grundige vurderinger må legges til grunn og at land trenger tid for å bli enige om tiltak gitt kompleksiteten i plastproblemet, der løsninger utfordrer både vårt lineære forbruksmønster og økonomiske interesser i etablerte verdikjeder.

Mandatet vi skal levere på er å utvikle et juridisk bindende internasjonalt instrument om plastforurensing basert på en omfattende tilnærming gjennom hele livsløpet for plast. Det skal utvikles juridisk bindende og frivillige bestemmelser i avtalen om at land skal treffe tiltak for bærekraftige produksjon og forbruk, inkludert produktdesign og bærekraftig avfallshåndtering, gjennom ressurseffektivitet og sirkulær økonomi. I tillegg skal det utvikles bestemmelser for nasjonale handlingsplaner, rapportering og evaluering, i tillegg til støtte til utviklingsland for å gjennomføre sine forpliktelser.

Siden starten av forhandlingsprosessen har Norge ledet Høyambisjonskoalisjonen sammen med Rwanda. Vi har nå over 70 medlemsland fra alle regioner i verden. I denne gruppen har vi samarbeidet om en rekke forslag til forhandlingsprosessen. Alle forslagene har blitt diskutert i løpet av de siste tre årene. Flere har fått bred støtte mens andre ikke har det. Det er naturlig i en forhandlingssituasjon der ulike land har ulike interesser og hensyn.

Verdien av beslutningstaking ved konsensus er høy fordi det sikrer legitimitet og forplikter alle til å dra i samme retning i tiårene som kommer for å løse en global utfordring som ikke tar hensyn til landegrenser. Det betyr likevel ikke at alle land må bli part til avtalen for at den skal være effektiv. Land som ikke ønsker å bli part bør ikke hindre resten av verden i å bli enig og gå videre. Det er viktig at vi kan votere over spørsmål dersom det ikke er mulig å oppnå konsensus.

Det er ikke til å komme bort ifra at noen ytterst få land ser seg tjent med at det ikke blir en global avtale. Norge er opptatt av å skape en bred enighet med de landene som ønsker en effektiv plastavtale i tråd med mandatet og som kan utvikles over tid for å stanse plastforurensningen. Jeg mener vi kom nærmere enn noensinne til å levere på dette i Genève, men vi kom dessverre ikke i mål med en tekst som de aller fleste land i verden kunne leve med. Jeg har likevel tro på at vi kan komme dit ved neste korsvei. Om Norge vil akseptere en svakere avtaletekst enn vi skulle ønske vil avhenge av en rekke faktorer, ikke minst hvorvidt andre alternativer vil være mer effektive i å redusere global plastforurensning.