Cato Brunvand Ellingsen (SV): Hvordan skal statsråden gjøre kommunene i stand til å gjennomføre perspektivskiftet som menneskerettighetene krever at helsetjenestene skal gjøre, fra at det er kommunen som vet best til at det er innbyggerne, også de med behov for omfattende bistand i hverdagen, som selv vet best hva som er viktig i deres liv og at det er kommunens oppgave å gi god beslutningsstøtte?
Begrunnelse
Som jeg har vist til i et tidligere spørsmål til statsråden, så har VG over flere måneder dokumentert at personer med utviklingshemming blir flyttet mot sin vilje med begrunnelse i at andre enn personene selv mener det er best for dem. Nylig fikk statsråden et spørsmål fra Kari Elisabeth Kaski som viste til en familie der barna deres blir tvunget til å flytte fra sine foreldre om de skal få helt nødvendige tjenester. Organisasjonene kan vise til en rekke saker der kommunene ikke tar innover seg dette menneskerettslige perspektivskiftet.
I det offentlige ordskiftet har det blitt vanligere å bruke begrepet yngrebølge. Det er en økning i funksjonshindrede barn, særlig barn med autisme, som trenger omfattende bistand. Samtidig viser kommunenes organisasjon KS til et forventningsgap og utfordrer myndigheter til å komme med løsninger.
I svaret statsråden gir på spørsmålet fra Kaski skriver han at tjenestetilbudet må «utformes ut fra en individuell vurdering av den enkelte tjenestemottaker sett opp mot tilgjengelige ressurser og muligheter». Fraværet av henvisning til barnekonvensjon og CRPD er slående, og med dette kan det synes som om «tilgjengelige ressurser og muligheter» trumfer menneskerettighetene. Videre viser statsråden til klagemuligheter hos statsforvalter, uten at han verken vurderer at statsforvalterne selv melder om at de ikke har ressurser til å behandle slike saker innenfor rimelig tid eller den belastningen slike klagesaksprosesser er for de gjeldende personene.
Helsedirektoratets veileder om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming bygger på menneskerettighetene og knytter således helsetjenester og menneskerettigheter sammen. I veilederen står det at funksjonsevnekonvensjonen (CRPD) understreker «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har de samme rettighetene som alle andre, og dette utgjør et viktig grunnlag for veilederen.»
Videre står det at tjenester «må ta utgangspunkt i personens vilje og preferanser».
Det kan ikke være funksjonshindredes ansvar å tette ett såkalt forventningsgap. Derfor ønsker jeg en redegjørelse fra statsråden om hvordan han kan sikre at kommunene tildeler og yter tjenester i tråd med menneskerettighetene.