Skriftlig spørsmål fra Bjørnar Laabak (FrP) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:1464 (2019-2020)
Innlevert: 29.04.2020
Sendt: 29.04.2020
Rette vedkommende: Helse- og omsorgsministeren
Besvart: 08.05.2020 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Bjørnar Laabak (FrP)

Spørsmål

Bjørnar Laabak (FrP): Fredrikstad kommune planlegger å etablere et samlet avlastningssenter, med rom til 39 barn og unge med nedsatt funksjonsevne, i den tidligere institusjonen Furutun. Barn med funksjonsnedsettelser er gitt en spesiell beskyttelse både gjennom norsk lovverk, barnekonvensjonen og funksjonshemmedekonvensjonen samt en målgruppe for regjeringens likeverdsreform.
Finnes det lovmessige eller politiske føringer for utforming, beliggenhet og størrelse for barneboliger og avlastningsboliger for barn?

Begrunnelse

FNs barnekonvensjon fastslår at barnets beste skal ligge til grunn for alle handlinger som angår barn. Konvensjonens artikkel 2 etablerer et forbud mot diskriminering, også på grunnlag av funksjonsnedsettelse. Artikkel 23 vektlegger funksjonshemmede barns rett og myndighetenes plikt til å legge til rette for at også barn med funksjonshemming skal inkluderes i samfunnet. FNs funksjonshemmedekonvensjon sier omtrent det samme, men på et mer spesifikt nivå. Grunnlovens § 92 sier at staten skal «respektere og tryggje menneskerettane». Fra «Veileder for landsomfattende tilsyn 2009 – Kommunale sosial- og helsetjenester til barn i barne- og avlastningsboliger», kan en blant annet lese at:

«”boligene bør være mest mulig lik et vanlig hjem, med nødvendig tilpasning til barna som skal være der”. Boligene bør ligge gunstig til for skole, fritidsaktiviteter og lekeareal. Boligene bør være eneboliger, rekkehus eller leiligheter i den vanlige boligmassen med tilknyttede utearealer. Det bør ikke etableres boliger hvor flere enn fire barn bor, og det bør ikke være avlastningsplasser der barn bor fast. De som bor sammen bør i størst mulig utstrekning passe sammen i alder, interesser og behov.»

Det vektlegges fra administrasjonen at dette spørsmålet ikke er lov- eller forskriftsregulert, og at det er opp til kommunene selv å bestemme hvordan avlastning skal innrettes og organiseres. Det tilbys i dag avlastningstjenester på til sammen 6 lokasjoner i kommunen. Flytting av all avlastning til Furutun, vil medføre nedleggelser av boligene som i dag benyttes til avlastning. Dette er et av flere viktige grep for å redusere kostnadsnivået, færre og større lokasjoner, med spesielt fokus på avlastningstjenesten. Når Fredrikstad kommune kan planlegge avlastnings- og barnebolig med rom til 39 barn med store funksjonsnedsettelser, adskilt fra den øvrige befolkningen i en nedlagt institusjon, så synes det enten å mangle lovmessige eller andre virkemidler for å sikre at Norge etterlever funksjonshemmede barns rettigheter eller at kommunene ikke i tilstrekkelig grad er kjent med retningslinjene.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Ansvaret for investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser herunder avlastningsboliger ligger hos helse- og omsorgsministeren, og spørsmålene besvares derfor av meg.
Jeg må innledningsvis understreke at jeg er svært opptatt av at barn og unge som trenger det får forsvarlige og gode bo- og tjenestetilbud. I regjeringens nasjonale strategi for boligsosialt arbeid Bolig for velferd (2014–2020), står det at flest mulig skal bo i eget hjem og motta tjenester der. Dersom det er behov for bistand fra kommunen til å skaffe bolig, er det et mål at alle skal kunne bo i ordinære bomiljøer og ha like muligheter til å leve selvstendige og aktive liv. Strategien viser til at boliger som bygges med statlige tilskudd ikke skal ha institusjonslignende preg og at antall boenheter ikke skal være for stort. Boenhetene bør plasseres i ordinære bomiljøer, noe som er et viktig premiss for inkludering og deltakelse i samfunnet.
Avlastning er en kommunal helse- og omsorgstjeneste rettet mot pårørende med særlig tyngende omsorgsarbeid. Dette betyr at det er et kommunalt ansvar å sørge for forsvarlige og gode avlastningstilbud til personer som har behov for dette. I vurderingen av hva som utgjør et nødvendig og forsvarlig tjenestetilbud, skal kommunen kartlegge omsorgsyters behov for avlastning, og omsorgsyters mening skal tillegges vekt når avlastningstiltak utformes.
Selv om avlastning i utgangspunktet er rettet mot pårørende, vil det i praksis ofte være vanskelig å trekke et skille mellom omsorgsyters og omsorgsmottakers behov. Dersom avlastningstiltaket ikke oppleves å ivareta omsorgsmottakers behov, vil det være vanskelig for pårørende å ta imot tilbudet uavhengig av pårørendes behov for avlastning. Jeg vil derfor understreke at i tillegg til utformingen av et forsvarlig tilbud for den pårørende, så skal avlastningstiltaket også omfatte et forsvarlig tilbud til den som har omsorgsbehovet. Forsvarlighetskravet utvikler seg i takt med anerkjent fagkunnskap, faglige retningslinjer og allmenngyldige samfunnsetiske normer og endringer i verdioppfatninger. Uttalelser fra Helsetilsynet, som representanten viser til, vil være relevante momenter i forsvarlighetskravet som rettslig standard.
I tillegg til å ha det overordnede ansvaret for at de kommunale tjenestene ytes i tråd med lov, har kommunen også finansieringsansvaret for tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Når det gjelder finansiering av bygninger og boliger kan kommunen finansiere dette selv eller for eksempel søke om investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser fra Husbanken.
I den konkrete saken i Fredrikstad kommune som representanten Laabak har trukket frem, er jeg gjort kjent med at prosjektet ikke har mottatt investeringstilskudd eller annen statlig finansiering fra Husbanken. Det er Husbanken som forvalter investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser. Barne- og avlastningsboliger finansieres som institusjonsplasser innenfor denne ordningen.
Flere av vurderingsmomentene representanten viser til er blant annet innarbeidet i føringene for investeringstilskuddet. I Husbankens veileder for lokalisering og utforming av omsorgsbygg fremgår det at Barnekonvensjonen og FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne skal ligge til grunn for vurderinger og løsninger som velges. I samme veileder følger også klare anbefalinger om at det etableres små bogrupper, og hvordan private rom, fellesareal og uteområder bør utformes. I Husbankens forvaltning av investeringstilskuddet er det etablert generelle anbefalinger om antall samlokaliserte boliger. Dette en del av vurderingen knyttet til krav om normalisering og integrering. Husbanken har i møte med kommunen signalisert at prosjektets størrelse vil utfordre prinsippene for normalisering og integrering med tanke på finansiering gjennom investeringstilskuddet.