Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:1533 (2018-2019)
Innlevert: 30.04.2019
Sendt: 30.04.2019
Besvart: 07.05.2019 av kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): I lys av flere saker der kommunene beslutter tvangsflytting av utviklingshemmede fra sin bolig til kommunale bofelleskap, vurderer statsråden å styrke botryggheten og rettsikkerheten mot flytting for leietakere i kommunale boliger som bor på permanent basis?

Begrunnelse

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) har gjennom mange år jobbet med et mangfold av saker hvor kommunen ønsker å flytte leietakere i kommunale bofellesskap mot beboernes vilje. NFU hevder at de i de fleste tilfellene har nådd frem og at leietakerne får bli boende. Imidlertid kommer slike saker igjen, hele tiden. Den første saken som har gått til retten, ble behandlet av Eidsivating lagmannsrett i april og dom er varslet mot slutten av mai. Denne saken gjelder beboerne i et bofellesskap i Vågå kommune hvor de har bodd i 28 år. Kommunen vil flytte beboerne til kommunens nye omsorgssenter og benytte deres nåværende bofellesskap til boliger for eldre. Det er all grunn til å tro at domstolene vil forvalte lovverket på en god måte, men det er like god grunn til å stille spørsmål med lovverket og praktiseringen av dette. Gis de som er permanent kommunale leietakere en tilstrekkelig trygghet i leieforholdet.
Mange kommuner omgår leietakernes oppsigelsesvern ved kun å tilby tidsbegrensede husleiekontrakter med tre års varighet, ifølge NFU. Det fremstår som underlig at kommunene som har en viktig rolle i velferdspolitikken, skal tilby midlertidige botilbud til personer som kommunen regner med vil bli permanente leietakere.

Både tvangsflytting og usikkerhet rundt eget bosted er utvilsomt negativt. Spesielt negativt må det være for personer med utviklingshemming som svært ofte har problemer med å forstå flytteprosessen og å tilpasse seg livet i ny bolig. Forholdene knyttet til tvangsflytting og midlertidige husleiekontrakter reguleres gjennom husleieloven. Norge har forpliktet seg til å etterleve
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. I henhold til konvensjonens artikkel 19 plikter Norge å sikre «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre og ikke må bo i en bestemt boform». En kan stille spørsmål både med om husleieloven og praktiseringen av denne er i samsvar med konvensjonen.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Regjeringen har som mål at alle skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig. Helse- og omsorgstjenesten i kommunene har en lovpålagt plikt til å medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, blant annet personer med utviklingshemming.

Leieforholdet mellom kommunen og beboere i omsorgsboliger reguleres av husleieloven. Det er etter loven adgang til å inngå både tidsbestemte og tidsubestemte leiekontrakter. Tidsbestemte leiekontrakter må ha en varighet på minst tre år. Jeg har forståelse for at det kan oppleves uforutsigbart dersom kommuner tilbyr tidsbegrensede leiekontrakter til personer som i realiteten har behov for permanent bolig. Jeg har imidlertid tillitt til at kommunene er bevisste sitt ansvar på dette området, og at de bidrar til å skaffe gode, trygge botilbud til utviklingshemmede.

Når det gjelder tidsubestemte leiekontrakter, har leier et særskilt oppsigelsesvern. For det første må utleier ha saklig grunn for å si opp leieforholdet, jf. husleieloven § 9-5 annet ledd. For det andre må oppsigelsen ikke være urimelig, jf. husleieloven § 9-8 annet ledd annet punktum. Kjernen i oppsigelsesvernet er at oppsigelsen skal settes til side av domstolen (alternativt Husleietvistutvalget (HTU) innenfor utvalgets virkeområde) hvis den virker urimelig overfor leieren. Regelen legger opp til en bred avveining av partenes motstridende interesser (fotnote 1). Leierens behov for fortsatt å beholde leieretten til husrommet, skal veies opp mot utleierens behov for annen bruk.

Det er retten (HTU) som må foreta denne vurderingen i den enkelte sak, på grunnlag av forholdene slik de er på domstidspunktet. Jeg har, i likhet med stortingsrepresentant Andersen, tillitt til at domstolene og HTU forvalter lovverket på en god måte – herunder at fortolkningen er i tråd med Norges internasjonale forpliktelser på området.



Om det er grunnlag for å styrke botryggheten og oppsigelsesvernet for leiere i kommunale boliger som bor på permanent basis, er eventuelt noe jeg vil vurdere i forbindelse med en senere revisjon av husleieloven. I en slik eventuell vurdering er det viktig å ta hensyn til at det er opp til den enkelte kommune å organisere sine helse- og omsorgstjenester innenfor gjeldende lovverk og økonomiske

rammer. Det følger av forholdsmessighetsprinsippet at kommunenes selvstyre ikke bør begrenses mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål. I den nye kommuneloven, som Stortinget vedtok i 2018, er dette prinsippet lovfestet, jf. ny kommunelov § 2-2.

Avslutningsvis viser jeg til at regjeringens politikk for mennesker med funksjonsnedsettelse skal bygge på likestilling og likeverd, selvbestemmelse, medvirkning, deltakelse og inkludering. Dette er klart nedfelt regjeringens strategi for likestilling av mennesker med funksjonsnedsettelser for 2020-2030, som ble fremlagt i desember 2018: Et samfunn for alle. Videre jobber regjeringen med en stortingsmelding om utviklingshemmedes rettigheter (fotnote 2).

Denne vil også vurdere oppfølging av forslag fra Kaldheim-utvalget i På lik linje (fotnote 3).



Fotnote 1:

Ot.prp. nr. 82 (1997-1998) Om lov om husleieavtaler (husleieloven) s. 201.



Fotnote 2:

Stortingets vedtak 12. juni 2018 til dokument 8:172 S (2017-2018), Innst. 377 S (2017-2018), Representantforslag om utviklingshemmedes rettigheter og likeverd og om tiltak som styrker de grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemming.



Fotnote 3:

NOU 2016: 17.