Begrunnelse

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) har gjennom mange år jobbet med et mangfold av saker hvor kommunen ønsker å flytte leietakere i kommunale bofellesskap mot beboernes vilje. NFU hevder at de i de fleste tilfellene har nådd frem og at leietakerne får bli boende. Imidlertid kommer slike saker igjen, hele tiden. Den første saken som har gått til retten, ble behandlet av Eidsivating lagmannsrett i april og dom er varslet mot slutten av mai. Denne saken gjelder beboerne i et bofellesskap i Vågå kommune hvor de har bodd i 28 år. Kommunen vil flytte beboerne til kommunens nye omsorgssenter og benytte deres nåværende bofellesskap til boliger for eldre. Det er all grunn til å tro at domstolene vil forvalte lovverket på en god måte, men det er like god grunn til å stille spørsmål med lovverket og praktiseringen av dette. Gis de som er permanent kommunale leietakere en tilstrekkelig trygghet i leieforholdet.
Mange kommuner omgår leietakernes oppsigelsesvern ved kun å tilby tidsbegrensede husleiekontrakter med tre års varighet, ifølge NFU. Det fremstår som underlig at kommunene som har en viktig rolle i velferdspolitikken, skal tilby midlertidige botilbud til personer som kommunen regner med vil bli permanente leietakere.
Både tvangsflytting og usikkerhet rundt eget bosted er utvilsomt negativt. Spesielt negativt må det være for personer med utviklingshemming som svært ofte har problemer med å forstå flytteprosessen og å tilpasse seg livet i ny bolig. Forholdene knyttet til tvangsflytting og midlertidige husleiekontrakter reguleres gjennom husleieloven. Norge har forpliktet seg til å etterleve
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. I henhold til konvensjonens artikkel 19 plikter Norge å sikre «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre og ikke må bo i en bestemt boform». En kan stille spørsmål både med om husleieloven og praktiseringen av denne er i samsvar med konvensjonen.