Skriftlig spørsmål fra Tore Hagebakken (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:2249 (2017-2018)
Innlevert: 11.09.2018
Sendt: 12.09.2018
Rette vedkommende: Eldre- og folkehelseministeren
Besvart: 20.09.2018 av eldre- og folkehelseministeren Åse Michaelsen

Tore Hagebakken (A)

Spørsmål

Tore Hagebakken (A): Hva har regjeringen gjort og hva planlegger regjeringen å gjøre for å sikre at også mennesker med utviklingshemming får velge hvor, hvordan og med hvem de skal bo - og ikke skal måtte bo i en bestemt boform?

Begrunnelse

Det er godt dokumentert at utviklingshemmede ikke får oppfylt retten til å velge bosted og hvem de skal bo sammen med», skriver likestillings- og diskrimineringsombudet i en kronikk på NRK Ytring den 10.09.2018. Ombudet uttrykker bekymring overfor en utvikling hvor mennesker med utviklingshemming i økende grad henvises til institusjonslignende boliger i strid med nasjonale politiske målsetninger og internasjonale forpliktelser på feltet.

I forbindelse med reformen for mennesker med utviklingshemming i 1991, ble institusjonsomsorgen forlatt. Mennesker med utviklingshemming skulle bo i kommunene på lik linje med andre. Etter den tid, har Stortinget stadfestet at målsetningene står ved lag gjentatte ganger. Undertegnede var saksordfører for representantforslaget fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden om å nedsette et offentlig utvalg som skal følge opp Ansvarsreformen for å bedre livssituasjonen til psykisk utviklingshemmede (Dokument 8:139 S (2010–2011)). I innstilling 54 S (2011-2012), uttrykte en samlet helse- og omsorgskomité de samme bekymringene som likestillings- og diskrimineringsombudet framførte i kronikken den 10.09.2018:

«Det er komiteens syn at det er av stor viktighet å følge boligsituasjonen til mennesker med utviklingshemning tett for å hindre tendenser til reversering av ansvarsreformen på tross av politisk enighet om det motsatte.»



I 2013 ratifiserte Norge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen styrker Norges forpliktelser på feltet. Fra artikkel 19, kan en f.eks. lese «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform». Flere referanser til nasjonale målsetning og internasjonale forpliktelser kan gis.

Når manglende samsvar mellom nasjonale politiske målsetninger, internasjonale forpliktelser og praksis er påpekt over mange og få effektive tiltak er iverksatt, så bør en kanskje etterlyse sterkere og mer effektive virkemidler, f.eks. gjennom kommende tildelingsbrev til Husbanken.

Åse Michaelsen (FrP)

Svar

Åse Michaelsen: Regjeringen er opptatt av at personer med utviklingshemming skal kunne bo i ordinære bomiljø, og ha mulighet til å leve selvstendige og aktive liv. Det er barne- og likestillingsministeren som har koordineringsansvaret for arbeidet knyttet til mennesker med psykisk utviklingshemming, men alle departementer og sektorer må bidra - herunder Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet - for å sikre at disse kravene oppfylles.

Kommunene har ansvaret for å bistå mennesker som på egenhånd ikke har mulighet til å skaffe seg eller opprettholde et tilfredsstillende boforhold. Husbanken forvalter flere statlige innsatser og virkemidler på vegne av regjeringen, som vil kunne legge til rette for at kommunene skal kunne følge opp sitt ansvar på en best mulig måte i arbeidet med å selvstendiggjøre personer med utviklingshemming.

Investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem har som formål å stimulere kommunene til å fornye og øke tilbudet av blant annet omsorgsboliger for personer med behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester uavhengig av beboernes alder, diagnose eller funksjonsnedsettelse. Omsorgsplasser som får innvilget investeringstilskudd skal være universelt utformet og tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelse. Tilretteleggingen skal skje i tråd med formålet for ansvarsreformen for personer med utviklingshemming.

Kommunene kan etablere både eide og leide boliger delfinansiert med investeringstilskudd. En slik etablering kan for eksempel skje på bakgrunn av initiativ fra foreldregrupper og brukergruppenes representanter. Husbanken har et høyt fokus på brukermedvirkning i disse sakene. I 2017 utarbeidet Husbanken, i samarbeid med Helsedirektoratet, en veileder som ble kalt "Veiviseren", for å gi råd om hvordan medvirkning på system- og individnivå kan sikres. I alle prosjekter som omhandler finansiering av boliger til utviklingshemmede, ber Husbanken om at det foreligger en uttalelse fra en brukerorganisasjon, for eksempel lokallag av Norsk Forbund for Utviklingshemmede, når en søknad sendes inn.

Normalisering og integrering er et bærende prinsipp for Husbankens prosjektrettede låne- og tilskuddsordninger. Samlokaliserte boliger skal derfor ikke ha et institusjonsliknende preg, og antall boenheter som blir samlokalisert skal ikke være for stort. Boligene bør også plasseres i ordinære bomiljø og ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte.

Startlån er et sentralt økonomisk virkemiddel for at personer med utviklingshemming skal kunne velge hvor, hvordan og med hvem de skal bo. Ved bruk av løpetid på startlånet på opptil 50 år kombinert med fastrente bundet for mange år vil personer med lav, men stabil inntekt kunne få kjøpt seg sin egen bolig der han eller hun ønsker å bo. For mange uføre, blant annet unge, vil slik finansiering være ideelt. I dialogen med kommunene og gjennom opplæringsverktøy viser Husbanken at startlån kan gis til uføre som har en for lav inntekt til å få tilstrekkelig lån i vanlig bank. I Husbankens dialog med kommunene blir det fremhevet at startlån kan gis til utviklingshemmede, slik at de kan bo i ordinære boliger.