Markaloven som inspirasjon

I 2009 vedtok Stortinget markaloven, fordi man så behovet for et lovverk som sikret vern av et av de mest pressede naturområdene i Norge. Marka er delt mellom Oslo og 18 andre kommuner, og fraværet av nasjonalt lovverk utgjorde en stor risiko for bit-for-bit-nedbygging. Gjennom markaloven fikk Oslomarka nasjonalt vern, og et helhetlig rammeverk som sikret et av landets mest brukte naturområder for kommende generasjoner.

Oslofjorden preges av mange av de samme utfordringene som Oslomarka gjorde før markaloven, men i enda større grad. Ansvarspulverisering, mange dispensasjoner og dårlig koordinering forhindrer en svært tiltrengt redningspakke for livet i fjorden. Forslagsstillerne mener dagens lovverk er utilstrekkelig. Det er behov for sterkere felles spilleregler på tvers av kommune- og fylkesgrenser som beskytter fjord og strandsone, stanser forurensing og sikrer gjennomføring av restaureringstiltak. Det må settes tydeligere nasjonale rammer for arealbruk, rensing av avløpsvann og naturinngrep som påvirker økosystemet i Oslofjorden, herunder byggetiltak som kan gi økt avrenning og forurensing i Oslofjordens nedbørsfelt. Det trengs bedre forvaltning av kantsoner i jordbruket og insentiver til mer regenerativt landbruk. Dispensasjonsretten for arealsaker i strandsonen bør i hovedsak flyttes til statlig nivå. Det bør slås hardere ned på forurensing og utslipp av miljøgifter. Det er også behov for en mer koordinert politikk for å regulere bunntråling i Skagerrak og restaurering av natur.

Forslagsstillerne mener det viktigste er at det etableres nye og effektive nasjonale verktøy for å redde fjorden, ikke nøyaktig hvordan dette gjøres. Dette kan løses på ulike måter, enten ved å forsterke dagens lover og regler, ved å utrede og etablere en større marin nasjonalpark som dekker mesteparten av fjorden, eller ved å etablere en egen oslofjordlov. Forslagsstillerne mener det beste alternativet er en egen oslofjordlov, etter inspirasjon fra markaloven. Forslagsstillerne understreker at rammene for loven bør utredes grundig.

Noen hovedelementer i loven bør være tydeligere nasjonale rammer for forvaltningen av fjorden, bedre koordinering mellom statlige, regionale og kommunale myndigheter, strengere regler for inngrep i strandsonen, for utslipp i og forsøpling av fjorden, og sterkere vern av naturmangfold og friluftsliv. Med en egen oslofjordlov kan man gjøre disse grepene målrettet ut ifra de særegne utfordringene Oslofjorden står overfor.