Bakgrunn
Saker etter plan- og bygningsloven behandles
i all hovedsak av kommunene og statsforvalterne. Generelt bygger
plan- og bygningsloven på et prinsipp om at kommunale vedtak om
arealendringer skal gjennomføres etter en planprosess i kommunen,
og ikke gjennom enkeltvise dispensasjoner som vil kunne vanskeliggjøre
en helhetlig arealdisponering og samordning av sektorinteresser.
Endringer i dispensasjonsbestemmelsen i plan- og bygningsloven ble vedtatt
i Stortinget ved behandlingen av Innst. 606 L (2020–2021), jf. Prop.
169 L (2020–2021) (Lov 18. juni 2021 nr. 130). Lovens krav innebærer
at dispensasjon er en unntaksbestemmelse og en sikkerhetsventil.
Både kommunene og statsforvalterne må følge lovens materielle krav.
Hvis lovens krav ikke følges, vil et dispensasjonsvedtak i kommunen
være ugyldig.
Statsforvalterne er i denne sammenheng en viktig rettssikkerhetsgarantist
for kommunale enkeltsaker etter plan- og bygningsloven. Embetene
er satt til å sikre likebehandling og forutsigbarhet for tiltakshavere,
naboer og andre berørte. Statsforvalterne skal også sikre at nasjonale
og viktige regionale interesser ikke blir vesentlig tilsidesatt
i enkeltvedtak etter plan- og bygningsloven. Statsforvalteren har
blant annet klagerett der de er tillagt sektorinteresser. Dette
gjelder flere viktige områder, blant annet forurensning, naturvern,
friluftsinteresser, landbruk, skogbruk, samfunnssikkerhet og strandsonen.
De nasjonale interessene må kommunene altså
forholde seg til, men det er statsforvalterne som er avgjørende
myndighet for hva som er nasjonale interesser eller ikke. Statsforvalteren
har normalt fire uker til å kontrollere om kommunenes vedtak er
gyldige eller ikke.
Forslagsstillerne mener det er svært uheldig
at Statsforvalteren i Agder i ettertid vil omgjøre rettskraftige kommunale
dispensasjonsvedtak som statsforvalteren selv ikke påklaget da saken
var til ordinær behandling. Dersom vedtak blir ugyldiggjort etter
at de er fattet, og private parter har innrettet seg i god tro,
kan kostnadene blir betydelige. Også selve prosessen i seg selv,
hvor dispensasjonsvedtak tas opp igjen til ny vurdering, skaper
unødvendig usikkerhet og kan påføre private parter kostnader. Statsforvalteren
i Agder sin håndtering av saken rokker ved grunnleggende prinsipper
i et demokrati, som forutsigbarhet og rettssikkerhet. Fremgangsmåten
undergraver tilliten til offentlig forvaltning, både statlig og
kommunal.
Adgangen til å starte lovlighetskontroll på
eget initiativ skal bare benyttes når det foreligger særlige grunner,
for eksempel dersom det oppstår et sterkt behov for å avklare en
pågående uenighet. I dette tilfellet er prosessen utløst av statsforvalterens
eget behov. Gjennomgangen er begrunnet med at den:
«[…] vil gi nyttig kunnskap til både
oss og kommunene, og gi grunnlag for å sikre at praksis fremover
blir i samsvar med lov».
Det må antas at statsforvalteren fullt ut er
i stand til å tilegne seg nyttig kunnskap og, ved behov, justere fremtidig
praksis uten at rettskraftige dispensasjonsvedtak omgjøres.
Det er etter forslagsstillernes syn nødvendig
å klargjøre at rettskraftige vedtak som hovedregel må ligge fast.
Statsforvalterne er i dag gitt vide fullmakter til å gripe inn i
det lokale selvstyret. Lokale folkevalgte og private parter må kunne
legge til grunn at statsforvalterne, ved behov, benytter seg av
den muligheten under den ordinære saksbehandlingen. Det er ikke
holdbart at rettskraftige vedtak vilkårlig kan gjenopptas og eventuelt
omgjøres når private parter, som har fulgt alle saksbehandlingsregler,
har innrettet seg i god tro. Særlig gjelder det når formålet med
gjennomgangen vel så godt kan oppnås på andre måter.