Bakgrunn
Obligatorisk tjenestepensjon (OTP) er en av
de viktigste ordningene for å sikre et rettferdig og omfordelende
pensjonssystem. Den sørger for at pensjon ikke blir et privilegium
for dem med høy inntekt, sterke forhandlingsposisjoner eller gode
tariffavtaler, men en grunnleggende rettighet for alle arbeidstakere.
OTP-loven regulerer tjenestepensjon i privat
og kommunal sektor og kommer i tillegg til folketrygden. Før loven
ble innført, sto arbeidsgivere fritt til å tilby pensjon eller ikke.
I dag er minstesatsen to prosent av lønn, men dette nivået er altfor
lavt til å sikre økonomisk trygghet for folk med lave inntekter.
Rundt 600 000 arbeidstakere i Norge får bare
den lovpålagte minstesatsen. Det betyr at svært mange særlig lavtlønte
uten tariffavtale risikerer å ende som minstepensjonister til tross
for at de har et langt arbeidsliv bak seg. Å øke den obligatoriske
prosentsatsen til minimum fire prosent vil gi et betydelig løft
for grupper som i dag har svak pensjonsopptjening.
Det er store forskjeller mellom bransjer. Yrker
med lave lønninger og fysisk belastende arbeid er ofte de som har
dårligst pensjonsopptjening, til tross for at de sjelden kan stå
lenge i jobb. Samtidig får ansatte i høytlønte bransjer langt bedre
opptjening gjennom private ordninger. Dagens system bygger derfor
videre på ulikhetene i arbeidslivet og lar dem følge folk inn i
alderdommen.
Å heve minstesatsen i OTP er et konkret, treffsikkert tiltak
for å redusere disse forskjellene. Det vil sørge for at arbeidsfolk
som skaper store verdier hver dag, får mer tilbake i pensjon. Dette
vil ikke minst gjelde for dem som står lengst unna det organiserte
arbeidslivet.
Dette handler om rettferdig fordeling, men også
om trygghet. Når folketrygdens nivå er lavt og stadig strammes inn,
blir tjenestepensjonen stadig viktigere for å sikre en anstendig
alderdom for alle.