Bakgrunn

Da de første norske oljeplattformene ble elektrifisert allerede i 1990-årene, hadde Norge et stort kraftoverskudd, slik at tilgangen på strøm ikke var et problem. Den første plattformen som ble elektrifisert, var Troll A-plattformen i Nordsjøen, som fikk elektrisk kraft fra land allerede i 1996. Siden har mange olje- og gassfelt blitt elektrifisert. Johan Sverdrup-feltet, som startet produksjonen i 2019, er et av de største elektrifiserte feltene og drives nesten utelukkende med strøm fra land. I 2022 ble det brukt rundt 63 TWt energi til produksjon av olje og gass på sokkelen og til videreforedling av olje og gass i landanlegg. Av dette kom i overkant av 9 TWt fra strøm fra land. 44 TWt kom fra gass og 10 TWt fra andre fossile energikilder.

Kraftsituasjonen er i dag en helt annen enn da de første elektrifiseringsprosjektene ble konsesjonsgitt og gjennomført. Det er i større grad knapphet på kraft og nett, og flere kommuner og bedrifter uttrykker bekymring for hvordan elektrifiseringstiltak vil påvirke krafttilgangen til eksisterende og fremtidige strømkunder i regionen. Store mengder kapasitet i strømnettet holdes i dag av til fremtidige elektrifiseringsprosjekter, noe som kan hemme utvikling og omstilling i annen viktig industri og næringsvirksomhet på fastlandet.

Petroleumsbransjen venter at strømbruken når 18 TWt i 2032, tilsvarende om lag 11 prosent av Norges totale kraftproduksjon. Den økende kraftbruken i petroleumssektoren bidrar til høyere strømpriser og økt press på kraftnettet. Slike ringvirkninger blir i liten grad tatt hensyn til når oljeselskaper søker om å elektrifisere sine anlegg.

Det er også viktig å skille mellom nasjonale og globale klimaeffekter av elektrifiseringsprosjekter. Siden olje- og gassindustrien er en del av klimakvotesystemet (ETS), vil i prinsippet reduserte utslipp fra olje- og gassindustrien i Norge ikke gi reduserte utslipp totalt sett, men kun innebære å flytte utslipp fra Norge til andre land som er med i kvotesystemet. Gassen som ikke brennes på plattformene, vil kunne selges til andre, noe som vil kunne gi forbrenningsutslipp.

Norge har fremover behov for rimelig, trygg og stabil strøm til folk og næringsliv. Krafttilgangen har lenge vært en konkurransefordel i Norge, og man risikerer nå at denne fordelen forsvinner ved at det blir knapphet på kraften, blant annet som følge av store elektrifiseringsprosjekter. Målet er ikke elektrifisering i seg selv, og politiske myndigheter må ha mulighet til å vurdere elektrifiseringsprosjekter opp mot den totale energitilgangen i de områdene kraften skal tas fra. Hensynet til øvrig industri og næringsliv i de aktuelle områdene tilsier at det må vurderes andre løsninger enn elektrifisering med kraft fra land.