Bakgrunn
Delen av verdiskapingen som går til eierne, har økt, mens den
delen som går til arbeidstakerne, har sunket de siste årene. Organisasjonsgraden
har på tross av rekordmange LO-medlemmer, gått sakte ned, fra toppen
på 57 pst. på 80-tallet, til under 50 pst. de siste årene. I mange
bransjer meldes det om trakassering av tillitsvalgte og hindring
av fagorganisering. Med dette bakteppet har den økonomiske ulikheten
økt de siste tiårene. Særlig har ulikheten blitt stor i formue.
De ti prosent rikeste sitter nå på over halvparten av all formuen
i landet.
Et organisert arbeidsliv med sterke fagforeninger, faglige rettigheter
og tariffavtaler er avgjørende for å utjevne maktforholdene i arbeidslivet,
hindre utnyttelse av arbeidsfolk og bidra til små forskjeller. Derfor
er også det viktigste som kan gjøres for å gi arbeidsfolk mer makt
og innflytelse i eget arbeidsliv, det å fremme sterkere organisering.
Den viktigste jobben gjøres av tillitsvalgte, fagforeninger og forbund.
Samtidig kan politikk legge bedre til rette for det faglige arbeidet,
og den kan endre på systemer og lover sånn at ansatte får mer innflytelse.
Gjennom å legge til rette for at flere organiserer seg i fagforeninger,
og ved god lovregulering, vil forslagsstillerne påvirke maktforholdene
i arbeidslivet i arbeidstakernes favør.
Forslagsstillerne understreker at samtlige forslag må gjennomføres
av regjeringen i et tett partssamarbeid.