Bakgrunn
Ferjetilbudet reguleres etter en nasjonal ferjestandard
som også fastsetter driftsgrunnlaget. Forslagsstillerne mener det
i dag er mangelfull sammenheng mellom behovet på de enkelte strekningene
og den frekvensen og kapasiteten på ferjene som legges til grunn
for standarden. Dette skaper utfordringer for både næringsliv og
folk flest som er totalt avhengig av ferje som en del av veinettet.
Det har ved flere anledninger blitt etablert nye ferjenøkler samt
nye beregningsgrunnlag for mest mulig rettferdig finansiering og dimensjonering
av ferjedrift, spesielt for fylkesveiferjene. I dag opplever ferjefylkene
at det er et A-lag og et B-lag når det gjelder ferjedriften. 80
pst. av veinettet er fylkesvei, mens 20 pst. er riksvei. Dette er
en fordeling som er omtrent lik for ferjedriften. I Møre og Romsdal, som
med hensyn til frakt av kjøretøy og personer er landets største
ferjefylke, er det fire riksveisamband, mens fylket har ansvaret
for 20 ferjestrekninger. Flere av disse 20 fylkesferjestrekningene
er av landets største og frakter mer enn 1 million kjøretøy per
år.
Forslagsstillerne legger til grunn at det er
en betydelig underfinansiering når det gjelder statlig kompensasjon
til fylkeskommunenes drift av ferjene. Møre og Romsdal fylkeskommune
hevder eksempelvis at ferjedriften er underfinansiert fra staten
årlig med 230 mill. kroner. I flere skriftlige spørsmål til samferdselsministeren
har Fremskrittspartiet stilt spørsmål om dokumentasjon fra regjeringen
på hvilket grunnlag som brukes for finansiering av fylkesveiferjedriften.
Forslagsstillerne mener det ikke er gitt tilfredsstillende svar
på dette fra regjeringen. Dette gir grunn til å tro at det ikke
finnes skikkelig dokumentasjon på grunnlaget for kostnadskompensasjon
til fylkene for ferjedrift i gjeldende statsbudsjett for 2025. Ferjebehovet
når det gjelder både størrelse på ferjene, antallet avganger, nattferjer
og døgnåpen drift, er ulikt fra samband til samband. Forslagsstillerne
viser til at dersom Møre og Romsdal fylkeskommune skulle lagt til
grunn dagens nasjonale ferjestandard, kunne det blitt kaotisk for
både næringsliv, for folk som skal på jobb, og for mulighetene for
offentlige tjenester. Dette ville ikke være holdbart og derfor må
ferjefylkene bruke mye av sine frie midler til ferjedrift, noe som
gir utfordringer for andre lovpålagte oppgaver. Regjeringen har
videre innført gratisferjer på flere ferjestrekninger til øysamfunn.
Dette har gitt utfordringer for både lokalt næringsliv og befolkning,
som ikke kommer seg på jobb grunnet smekkfulle ferjer med turister.
Kapasiteten er sprengt ved mange samband i landet, og hvem som skal
finansiere regularitet, økt kapasitet med ekstra ferjer og avganger,
er dessverre uavklart. Forslagsstillerne mener at når staten har
påført denne store ulempen, er det også staten som rydde opp og
ta det finansielle ansvaret.
Med bakgrunn i kapasitetsproblemer mange steder er
det på tide at Stortinget vurderer det totale ansvaret for en samlet
ferjedrift i landet. Forslagsstillerne viser til at Fremskrittspartiet
mener fylkeskommunene skal legges ned. Utfordringene med ferjedriften
viser på en god måte hvorfor ansvaret for ferjedrift bør være statlig.
På denne måten kan vilkårene for ferjedrift samordnes for hele landet.
Det kan ikke fortsette en utvikling der riksveiferjene har helt
andre økonomiske forutsetninger for sine anbud, der nye og godt
tilpassede ferjer blir bestilt samt at det er god kapasitet og frekvens,
mens fylkesveiferjene ikke får samme behandlingen fra staten og
må leve med ferjemateriell fra 1970-tallet og med både kapasitet
og frekvens som ikke dekker innbyggernes og næringslivets behov.
Staten har også pålagt at alle offentlige innkjøp
av nye ferjer fra og med 1. januar 2025 skal være nullutslippsferjer.
Dette medfører svært høye kostnader spesielt for fylkeskommunene,
som ikke har forutsetninger for å håndtere dette. Når staten fastsetter
slike krav, må det samtidig sørges for nødvendig finansiering.