Bakgrunn
I dagens krevende sikkerhetspolitiske situasjon
er det kritisk at Norge investerer mer i egen sikkerhet og eget
forsvar. Det bør også gjelde for Statens pensjonsfond utland (SPU).
I dag er SPU utelukket fra å investere i helt sentrale våpenprodusenter
grunnet at de også produserer komponenter til kjernevåpen. Kjernevåpen er
i dag en del av NATOs avskrekking, og vil være det i uoverskuelig
fremtid, og produseres av store forsvarsindustrielle aktører.
Selskaper som rammes av investeringsbegrensningen,
omfatter en rekke store selskap; Airbus, BAE Systems, Boeing, Lockheed
Martin, Northrop Grumman m.fl.
Norges og NATOs sikkerhet er avhengig av forsvarsindustrien.
Investeringer i denne industrien er derfor med på å sikre produksjon
i allierte land, noe som er med på å sikre forsvarsevnen i NATO.
Det er et paradoks at den norske stat kjøper
F-35-kampfly fra Lockheed Martin, samtidig som at SPU er utelukket
fra å investere i samme selskap. Det er rett og slett uklokt å ikke
la SPU investere i selskaper som Norge og Vesten er helt avhengige
av i et sikkerhetsperspektiv.
Krigen i Ukraina har vist at produksjonskapasiteten i
vestlig forsvarsindustri er for lav, og det trengs større investeringer
i forsvarsindustrien.
Det er en lang rekke av forsvarsmateriell som
er etterspurt, hvor produksjonskapasiteten og leveransetid ikke
er tilfredsstillende.
Russland har etter invasjonen av Ukraina styrket egen
produksjonskapasitet for militært materiell kraftig og produserer
nå rundt 250 000 artillerigranater i måneden.
Den store utfordringen med det er at USA og
Europa håper å kunne øke sin samlede produksjon til 100 000 granater
i måneden innen utgangen av 2025, noe som er for lavt til å dekke
behovene i Ukraina og NATO.
Forslagsstillerne mener SPU kan være en forutsigbar
og langsiktig eier som bidrar til å trygge investeringer i styrket
produksjon av forsvarsmateriell.
Lønnsomheten for forsvarsindustrien har styrket seg
de siste årene og vil antakeligvis også være en god investering
økonomisk i tillegg til å styrke forsvarsevnen.
Da oljefondet fikk sine etiske retningslinjer
i 2004, så også verden veldig annerledes ut enn i dag. Det mener forslagsstillerne
man må ta konsekvensen av.