Vannkraft som balansekraft

Vannkraften er bærebjelken i norsk kraftproduksjon og har flere fordeler. Den er fornybar, ren og regulerbar, og den kan forsyne mange påfølgende generasjoner med rimelig energi fra lokale ressurser. Vannet kan magasineres og lagres, noe som gjør vannkraften både regulerbar, fleksibel og mer stabil enn uregulerbare produksjonsteknologier. Dette gjør også vannkraften særlig godt egnet som energikilde i de forventede fremtidige kraftsystemer, i Norge og tilknyttede markeder, hvor det planlegges med mye ny fornybar og uregulerbar kraft. Vannkraft vil her fungere som balansekraft og sørge for stabilitet og ivareta funksjonene i nettet. Balansekraft inn i kraftsystemet er ikke en uendelig ressurs, og må håndteres og ikke minst prissettes i henhold til dette.

Regulerbar kraftproduksjon kombinert med flomtiltak

En rapport som Multiconsult har utarbeidet, viser at forsikringsutbetalinger etter flom har firedoblet seg i Norge etter 2010, og at regulerte kraftverk bidrar til å redusere flomskader med store summer hvert år. I tillegg til å være både miljøvennlig og fornybar kan vannkraftverk med vannmagasiner bidra til at man unngår flomskader i perioder med ekstraordinær vannføring i vassdrag. Stortinget har siden 1970-tallet vedtatt verneplaner for vassdrag. Vernet gjelder først og fremst mot vannkraftutbygging. Til sammen består verneplanene av 389 objekter, enkelte av betydelig størrelse.

Gjennom de siste tiårene har vannkraftbransjen opparbeidet seg betydelig erfaring med miljødesign og gode avbøtende tiltak. Sammen med utviklingen av ny teknologi fører dette til at det stadig åpnes nye muligheter for skånsom og bedre utnyttelse av disse vannkraftressursene, uten at det går på særlig bekostning av natur- og miljøhensyn. I de første verneplanene ble det ifølge NVE vektlagt å verne helhetlige vassdrag mot kraftutbygging. De enkelte elementene i vassdraget ble ikke utredet. I mange tilfeller ble landskapsopplevelse, friluftsinteresser og urørthet vektlagt uten mer utfyllende vurderinger. I de siste verneplanene ble det i større grad fokusert på verdien av ulike områder og elvestrekninger i vassdragene (jf. NVE: Verneplan for vassdrag). Dette betyr at grunnlaget for vernet er avveininger basert på kunnskap, kompetanse og tilgjengelig teknologi fra en annen tid.

Forslagsstillerne mener det derfor er behov for å se på verneplanene på nytt med nye kriterier. Basert på ny kunnskap, kompetanse og teknologi mener forslagsstillerne det er flere muligheter for skånsom utbygging kombinert med flomdempende tiltak, som vil gi økt kraftproduksjon og verdiskaping, samtidig som risikoen for naturskader reduseres.

Kunnskap og ny teknologi gir muligheter for å ivareta natur- og miljøhensyn og samtidig legge til rette for verdiskaping i flere vassdrag. Magasinene gir stor fleksibilitet, noe som sikrer landet kraftreserver og øker muligheten for å redusere flommers skadepotensial. Denne fleksibiliteten har stor samfunnsøkonomisk verdi og stor verdi for kraftproduksjon. Den bidrar både til leveransetrygghet, flomsikring, til å dempe svingningene i kraftprisen og sørger for at forutsetningene om tilgang på ren, rimelig og rikelig med kraft ivaretas.

Intensivt regnvær om høsten, med ekstreme nedbørsmengder på kort tid, inntreffer stadig oftere og er mer krevende å håndtere enn vårflommen. Det er ingen som overvåker værsituasjonen så tett som aktørene i kraftbransjen, og disse kan på kort tid sette inn tiltak for å minske risiko og redusere konsekvenser av flomsituasjoner. Forslagsstillerne mener det derfor er behov for å se på verneplanene på nytt og se på mulighetene for kraftutbygging basert på ny kunnskap, kompetanse og teknologi.

Om lag halvparten av produksjonskapasiteten ved vannkraftverkene er over 50 år og nærmer seg teknisk levealder. En oppgradering av eksisterende vannkraftverk i form av opprusting og utvidelse vil kunne gi en økt energiproduksjon og effekt, med begrensede naturinngrep. Forslagsstillerne mener staten bør stimulere til slik oppgradering gjennom skattesystemet. Konsesjonsprosessene innen vannkraften er for tidkrevende, og mye ressurser brukes på vilkårsrevisjoner av eksisterende norsk vannkraft. Sintef anslår at vannkraftproduksjonen i Norge vil reduseres med omtrent 3 TWh per år i gjennomsnitt, som resultat av nye miljørestriksjoner i vilkårsrevisjoner. Forslagsstillerne mener man skal være varsom med å legge store begrensninger på eksisterende kraftverk, med mindre miljøverdiene overstiger tapet av kraft og fleksibilitet. Mindre fleksibilitet og reguleringsevne kan gi redusert forsyningssikkerhet og reduserte muligheter for flomdemping. En nedprioritering eller pausing av vilkårsrevisjoner til fordel for konsesjonsbehandling av nye vannkraftprosjekter antas å kunne øke saksbehandlingskapasiteten.

Forslagsstillerne ønsker både mindre og nye store vannkraftprosjekter velkommen, sammen med større flomdempende prosjekter som kombineres med kraftproduksjon.

Det moderne Norge er bygget med vannkraft, og potensialet er langt fra uttømt!