Bakgrunn
Vold og overgrep mot barn og unge er ikke bare
et samfunnsproblem. Det er først og fremst et livslangt problem
for den som utsettes for det. Det er derfor av aller største viktighet
at det forebygges, slik at det ikke skjer.
Siden en stor andel av de som begår vold og
overgrep mot barn og unge, gjør det flere ganger, bør de som dømmes,
i størst mulig grad forhindres fra å kunne begå nye overgrep. Derfor
kreves det for en rekke stillinger politiattest.
I boken «Dette kan være vår hemmelighet» forteller Linn
Wiik historien om hvordan hennes overgrepsmann senere kunne forgripe
seg også på sin egen datter. Slikt burde ikke være mulig.
Når noen blir dømt for vold eller overgrep mot
barn eller unge, bør det innføres et system for automatisk bekymringsmelding
til barnevernet hvis den dømte har egne barn, har omsorg for barn
eller bor sammen med noen som har barn. Det er også personer som
venter barn eller senere vil få barn med nye partnere som tidligere
er dømt for vold eller overgrep. Her bør det innføres en ordning
med mulighet for «varsling» til den som venter barn med den overgrepsdømte,
f.eks. gjennom en «helseanmerkning» som helsetjenestene kan følge opp.
Det bør også være automatikk i at dom for vold
eller overgrep mot barn eller unge inngår som en tungtveiende faktor
i saker om barnefordeling ved samlivsbrudd. En slik dom bør for
eksempel kunne føre til at samvær skal skje under tilsyn. I dag
er det ingen krav til hvilke dokumenter en sakkyndig eller dommer
må innhente og lese. Derfor vil man i noen saker oppleve at tidligere straffedommer,
herunder politidokumenter/barneavhør, ikke gjennomgås av sakkyndig
og/eller dommer i en sak etter barneloven. Det er viktig at sakkyndig
er kjent med de ulike kravene til bevisvurdering i straffesaker
og sivile saker. Politidokumenter, herunder barneavhør, kan inneholde
viktig informasjon for å gjøre en barnets-beste-vurdering i samværssaker
etter barneloven.
Når det gjelder barn som lever med adressesperre,
er det slik i dag at vedtak om adressesperre ikke er ensbetydende
med at det utelukker samvær. Barn som lever med adressesperre, kan
derfor risikere å måtte delta på samvær med voldsutøver/den de skal
beskyttes fra. Der det er vedtak om adressesperre, bør det automatisk
utelukkes rett til samvær så lenge vedtaket gjelder.
Av de som dømmes for vold og mishandling, vil
nesten halvparten ha tilbakefall innen kun fem år, mens av de som
begår seksuallovbrudd, vil hver tredje få et slikt tilbakefall (kilde:
Statistisk sentralbyrås krimstatistikk for etterforskede lovbrudd).
Det viser med tydelighet at en altfor stor andel av de som dømmes,
fortsetter å utgjør en høy risiko for barn og unge i sin nærhet.
Det er samtidig viktig at det i saker der anklager
om vold og overgrep mot barn og unge ikke fører til dom, utvises
varsomhet. Uriktige eller falske anklager brukt for eksempel i en
strid om barnefordeling, må selvsagt ikke gi negative konsekvenser.