Behovet for en kjønnsnøytral pater est-regel
Forslagsstillerne viser til at pater est-regelen
i barneloven § 3 første ledd utelukkende gjelder fedre, og ikke medmødre.
For medmødre er det barneloven § 3 andre ledd som gjelder:
«Som medmor til barnet skal reknast den
kvinna som mora er gift med ved fødselen når barnet er avla ved assistert
befruktning innafor godkjent helsestell og med kvinna sitt samtykke
til befruktninga. Ved assistert befruktning innafor godkjent helsestell
i utlandet må identiteten til sædgiver vere kjent.»
I motsetning til pater est-regelen i første
ledd, blir ikke kvinnen som mor er gift med ved fødselen, automatisk
utpekt som barnets rettslige medmor. Dersom barnet er unnfanget
ved assistert befruktning (i praksis inseminasjon), skal morens
kvinnelige ektefelle regnes som medmor til barnet dersom to vilkår
knyttet til den assisterte befruktningen er oppfylt. Folkeregistermyndigheten
skal kontrollere om disse vilkårene er oppfylt.
Det ene vilkåret er at morens kvinnelige ektefelle må
ha gitt sitt samtykke til befruktningen. I tråd med bioteknologiloven
må ektefellen være myndig når hun gir samtykke, og ved gjentatt
behandling må det gis nytt særskilt samtykke.
Det andre vilkåret er at den assisterte befruktningen foretas
innen «godkjent helsestell». Virksomhet i Norge må ha godkjenning
av Helsedirektoratet. Er den assisterte befruktningen skjedd i utlandet,
må identiteten til sædgiver være kjent. Dette er ikke spesifisert
i loven for de tilfellene der den assisterte befruktningen skjer
i Norge, fordi det her er et vilkår at den assisterte befruktningen skjer
med åpen donor, jf. bioteknologiloven § 2-7.
Er assistert befruktning skjedd privat, eller
ved en helseinstitusjon som ikke regnes som «godkjent helsestell»,
eller uten nødvendig samtykke, regnes morens kvinnelige ektefelle
ikke som medmor. Hun kan heller ikke få rettsstilling som medmor
ved erkjennelse etter § 4 eller på annen måte. Det samme gjelder
hvis befruktningen er skjedd ved samleie.
Forslagsstillerne viser til at de aller fleste
barn i likekjønnede forhold blir til ved assistert befruktning i
godkjent helsestell, og mange vil benytte denne metoden for å få
barn. Det er imidlertid på det rene at noen også blir gravide gjennom
inseminasjon i privat regi. Begrunnelsene for dette kan være forskjellige:
Noen ønsker å benytte en donor de kjenner, noe som ikke er tillatt
ved befruktning etter bioteknologiloven, mens det for andre igjen
kan dreie seg om kostnadene til den assisterte befruktningen eller
lang ventetid på klinikkene som utfører den.
Forslagsstillerne viser til at Barnelovutvalget
i NOU 2020:14 punkt 9.5.3.2 skriver følgende:
«For utvalget er […] et viktig verdimessig
utgangspunkt å så langt som overhodet mulig likestille foreldrepar
av samme kjønn med foreldrepar av motsatt kjønn, og videre barna
i disse forholdene. Den ultimate formen for likestilling mellom
disse to kategoriene foreldreskap ville være å la foreldreskap følge
nøyaktig samme regler for likekjønnede som ulikekjønnede par ved
å utvide pater est-regelen og regelen om erklæring av foreldreskap
til å gjelde også likekjønnede, uten andre vilkår.»
Forslagsstillerne viser videre til at Barnelovutvalget, på
tross av det sentrale verdimessige utgangspunktet om å likestille
foreldrepar av samme kjønn med foreldrepar av motsatt kjønn, velger
å ikke gå inn for å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral.
Forslagsstillerne mener at Barnelovutvalgets
begrunnelse for dette er foruroligende, da argumentene som trekkes
frem, gjør seg vel så gjeldende for foreldrepar av motsatt kjønn
som for foreldrepar av samme kjønn.
Som et første argument trekker Barnelovutvalget frem
at en kjønnsnøytral pater est-regel vil komme i konflikt med dagens
utgangspunkt fra bioteknologilovgivningen om at man skal benytte
åpen donor ved assistert befruktning. Selv om de aller fleste barn
i likekjønnede forhold blir til ved assistert befruktning, er det langt
flere barn av foreldrepar av motsatt kjønn som kommer til verden
ved assistert befruktning. Argumentet om at en pater est-regel kan
være problematisk med tanke på retten til å kjenne sitt opphav,
gjør seg derfor gjeldende med større styrke i heterofile ekteskap.
Videre viser utvalget til at begrunnelsen for
kravet om at barnet har blitt til ved assistert befruktning i godkjent
helsevesen, er å sikre at inseminasjonen skjer i trygge og kontrollerte
former, og at en klinikk ville gjennomføre sykdomstester og sjekk
av medisinsk bakgrunn som kan utelukke seksuelt overførbare sykdommer
eller arvelige genetiske sykdommer. Forslagsstillerne viser til
at også denne begrunnelsen gjør seg like sterkt gjeldende for heterofile
ektepar som benytter seg av inseminasjon i privat regi, uten at
Barnelovutvalget foreslår endringer i pater est-regelen for heterofile
ektepar av den grunn.
Etter Barnelovutvalgets syn er den viktigste
grunnen til å beholde dagens vilkår for medmorskap at vilkårene
til sammen sikrer at det ikke blir konflikt om foreldreskapet mellom
medmor og den som har bidratt med sæd.
Utvalget trekker i den forbindelse frem et par
eksempler. Et eksempel er at paret benytter en venn eller bekjent
som ønsker å bidra, men ikke være far. Et annet eksempel er at moren
har samleie med en mann som resulterer i en unnfangelse, enten fordi
hun har et forhold til ham, eller fordi hun ønsker å oppnå graviditet
uten hans kjennskap til det.
En vilkårsløs regel om at en kvinnelig ektefelle
alltid blir medmor, vil ifølge Barnelovutvalget skape usikkerhet
om disse tilfellene. Forslagsstillerne ønsker å påpeke at en vilkårsløs
regel om at en mannlig ektefelle alltid blir far, også vil skape
usikkerhet om disse tilfellene. Det hindrer imidlertid ikke Barnelovutvalget
i å helhjertet støtte opp om å videreføre pater est-regelen for
heterofile ektepar.
Forslagsstillerne vil påpeke at et avslag på
søknad om å være juridisk forelder for sitt barn kan få store og langvarige
konsekvenser, både når det kommer til å etablere tilknytning til
barnet i barnets første leveår og muligheten for å opprettholde
kontakt etter et samlivsbrudd, og når det kommer til økonomiske
og helsemessige forhold, eller forhold av praktisk art.
Som eksempler på dette kan nevnes at en forelder som
ikke er juridisk forelder, ikke får tilgang til barnets helseinformasjon
på Helsenorge. Dette innebærer blant annet at forelderen ikke får
tilgang til barnets legetimer, og at forelderen ikke kan hente reseptbelagt
medisin til barnet på apoteket. Forelderen kan ikke søke om pass eller
ID-kort til barnet sitt. Forelderen kan heller ikke opprette en
livsforsikring som tilgodeser barnet ved forelderens bortgang.
Forslagsstillerne mener det er spesielt problematisk at
et avslag på søknad om å være juridisk forelder for sitt barn har
som konsekvens at forelderen ikke får rett til å ta ut foreldrepermisjon
for barnet hen de facto er forelder til, all den tid det første
leveåret er sentralt for å sikre barnet solid tilknytning til begge
foreldre og startskuddet for en relasjon mellom forelder og barn
som skal vare livet ut.
Forslagsstillerne mener videre det er vel så
problematisk at ved et eventuelt samlivsbrudd, har verken barnet
eller forelderen noen rett til videre kontakt med hverandre. Dette
innebærer at barnets adgang til å fortsatt ha en relasjon til forelderen
det har vokst opp med, det være ved delt bosted eller samvær, utelukkende
beror på den andre, juridiske forelderens ønske om eller velvilje
til å opprettholde slik kontakt.
Forslagsstillerne mener at det er gode grunner
til å sette spørsmålstegn ved om det er riktig å vekte barnets rett
til å kjenne sitt biologiske opphav tyngre enn adgangen til å sikre
den reelle omsorgspersonen adgang til å være i foreldrepermisjon
med barnet sitt i dets første leveår. Forslagsstillerne mener at
det er like gode grunner til å stille spørsmål om det er riktig
å vekte retten til å kjenne sitt biologiske opphav tyngre enn adgangen
til å sikre barnet retten til å opprettholde kontakt med forelderen
de har vokst opp med ved et eventuelt samlivsbrudd.
Forslagsstillerne viser videre til at den norske
oversettelsen av Barnekonvensjonen artikkel 7 nummer 1, som verner
om barns identitet, lyder slik:
«Barnet skal registreres umiddelbart
etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til
å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til
å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.»
Barnekonvensjonen artikkel 7 nummer 1 har med andre
ord både en identitets- og en omsorgsdimensjon.
Forslagsstillerne viser til at det er omdiskutert
om retten til å kjenne sitt biologiske opphav i det hele tatt er et
krav som følger av Barnekonvensjonen. Forslagsstillerne viser til
Barnelovutvalgets punkt 9.2.2, hvor utvalget skriver følgende:
«Det er ikke åpenbart hvem som er ‘foreldre’
etter barnekonvensjonens artikkel 7 nummer 1. Begrepet kan både
ha en biologisk, juridisk og psykologisk side, og nye familiestrukturer
og reproduktiv teknologi utfordrer forståelsen av begrepet. […]
FNs barnekomité har til nå ikke gitt klar veiledning om spørsmålet,
og internasjonalt er det ikke konsensus.
[…]
Et annet spørsmål er om artikkel 7 forplikter
statene til å sørge for at barn får opplysninger om sæd- eller eggdonors
identitet. Barnekomiteen har ikke kommet med en endelig avklaring
av spørsmålet.»
Forslagsstillerne viser videre til at det er
mange land som har tiltrådt Barnekonvensjonen, som ikke stiller krav
om åpen donor ved assistert befruktning.
Det som imidlertid er på det rene, er at barnet
etter artikkel 7 nummer 1 har krav på omsorg. Forslagsstillerne
viser til at en sæddonor kan spille en mer eller mindre viktig omsorgsrolle
i et barns liv. Noen barn har ikke kontakt med sæddonor i det hele
tatt, mens andre igjen kan ha jevnlig kontakt. Det råder imidlertid
liten tvil om at en forelder som bor og lever med barnet til daglig, spiller
en større omsorgsrolle i barnets liv.
Det avgjørende for forslagsstillerne er at man
ved utformingen av regler om foreldreskap tar utgangspunkt i barnet,
ser på hvem som er barnets reelle omsorgspersoner, og ut fra det
sikrer de juridiske rettighetene for disse foreldrene, slik at barnet
får den oppfølgingen det har rett på fra sine omsorgspersoner. Forslagsstillerne
vil i den forbindelse minne om at pater est-regelen nettopp har
som hovedformål å skape trygghet for omsorg og forsørgelse fra starten
av barnets liv.
Forslagsstillerne mener at dagens regelverk,
hvor pater est-regelen utelukkende gjelder for heterofile ektepar,
er regelrett diskriminerende og særdeles svakt begrunnet. Forslagsstillerne
kan ikke se at noen av innvendingene som trekkes frem mot å gjøre
pater est-regelen kjønnsnøytral, ikke også er til stede for heterofile
ektepar.
Forslagsstillerne mener at det som gjør dagens
regelverk særlig problematisk, er at den ikke bare forskjellsbehandler
foreldrepar av samme kjønn, men at den også diskriminerer barna
til likekjønnede ektepar. Forslagsstillerne viser i den forbindelse
til at det følger av både Grunnloven § 104 annet ledd og Barnekonvensjonen
artikkel 3 nummer 1 at ved handlinger og avgjørelser som berører
barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Etter forslagsstillernes syn er det dypt urovekkende at
pater est-regelen sikrer at barn født inn i ulikekjønnede ekteskap
har to foreldre fra starten av livet, med den juridiske, sosiale
og materielle tryggheten dette innebærer, mens hensynet til barnets
beste må vike for andre hensyn i likekjønnede ekteskap.
Forslagsstillerne stiller seg også undrende
til at Barnelovutvalget ikke i større grad tar innover seg at de
i sin argumentasjon mot å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral
forskjellsbehandler barn av likekjønnede foreldre, og at de ikke
problematiserer at de vekter formålet om å skape trygghet for omsorg
og forsørgelse fra starten av barnets liv tyngre for barn født inn
i ulikekjønnede ekteskap enn for barn født inn i likekjønnede ekteskap.
Det kan hende at denne forskjellsbehandlingen er ubevisst, men det
gjør den ikke mer unnskyldelig av den grunn.
Forslagsstillerne legger i vurderingen av barnets beste
med dette avgjørende vekt på at det vil være til barnets beste å
sikre juridiske rettigheter til barnets reelle omsorgspersoner.
Dette tillegges også større vekt av at det ikke kan sies å være
i konflikt med barnets rett til kjennskap til sitt opphav. Det er
fullt mulig å sikre denne retten uavhengig av fastsettelse av foreldreskap.
Forslagsstillerne viser videre til at hvem som
skal anses som foreldre til barnet, og forhold rundt etableringen
av foreldreskap, har sider til diskrimineringsforbudet i Barnekonvensjonen
og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).
Av diskrimineringsforbudet i Barnekonvensjonen artikkel
2 nummer 1 fremgår det at barnets rettigheter skal sikres uten diskriminering.
Ett av diskrimineringsgrunnlagene etter Barnekonvensjonen knytter
seg til forhold ved foreldrene. Det vil si at det kan foreligge
diskriminering av barnet dersom egenskaper ved foreldrene, for eksempel
kjønn, er grunnen til at barnet forskjellsbehandles. Forslagsstillerne
viser til at grunnlaget «annen stilling» favner blant annet seksuell
orientering, kjønnsidentitet og helsestatus.
Forslagsstillerne viser videre til at det av
EMK artikkel 14 fremgår at utøvelsen av konvensjonens rettigheter
og friheter skal bli sikret uten diskriminering, deriblant EMK artikkel
8 om retten til respekt for privatliv og familieliv.
Forslagsstillerne viser også til at Den europeiske menneskerettsdomstolen
(EMD) sin avgjørelse «X og andre mot Østerrike» (2013) omhandler
spørsmålet om hvorvidt rettslige barrierer for foreldreskap i likekjønnede
forhold kan innebære ulovlig forskjellsbehandling av personer på
bakgrunn av deres seksuelle legning. Saken gjaldt to kvinner i et
lesbisk forhold der den ene kvinnen ble nektet å adoptere partnerens
sønn. EMD kom til at artikkel 14, sammenholdt med artikkel 8, var krenket
når man sammenlignet parets situasjon med situasjonen for par av
forskjellige kjønn. Staten hadde ikke oppgitt gode grunner for hvorfor
en slik forskjellsbehandling var nødvendig for beskyttelse av barns
rettigheter eller familien.
I avgjørelsen avsnitt 148 uttaler EMD følgende:
«Where […] there is no consensus within
the member States of the Council of Europe, either as to the relative
importance of the interest at stake or as to the best means of protecting
it, particularly where the case raises sensitive moral or ethical
issues, the margin will be wider.
[…]
However, the Court reaffirms that when it comes
to issues of discrimination on the grounds of sex or sexual orientation
to be examined under Article 14, the State’s margin of appreciation
is narrow.»
Forslagsstillerne mener på denne bakgrunn at
det er på høy tid at barnets beste må være det førende prinsipp,
også i likekjønnede ekteskap, og at pater est-regelen derfor må
gjøres kjønnsnøytral.