Bakgrunn
Kraftsituasjonen i fremtiden er avhengig av
en rekke politiske valg. Forslagsstillerne mener at man må bruke
mer kraft for å kutte klimagassutslipp, men ikke alle kraftkrevende
planer er automatisk gode klimatiltak. Nye næringer som er ekstremt
kraftkrevende, seiler opp, uten at det er riktig å kalle dem klimavennlige.
Både storskala kommersiell kryptoutvinning og ukritisk databruk
til for eksempel kunstig intelligens kan bli ekstremt kraftkrevende.
For store vyer fører til økt press på naturen i form av behov for
mer kraftutbygging.
Forslagsstillerne mener det er behov for å prioritere kraften
strengere for å unngå kraftunderskudd, ta vare på naturen og bruke
den verdifulle kraften på nødvendige klimakutt – slik at man kan
beholde industriarbeidsplasser på fastlandet. Kraft er ikke en uendelig
ressurs, heller ikke den fornybare kraften, og må derfor behandles
som en begrenset ressurs.
Dagens markedsliberale anarki, der hovedprinsippet
er førstemann til mølla, er fullstendig uegnet til å møte fremtidens
kraftbehov.
I forbindelse med strømnettutvalgets rapport,
som ble lagt frem sommeren 2022, kom det en rekke høringsinnspill
om kriterier for tildeling av kraft. Naturvernforbundet ba om «en
ordning hvor relevante myndigheter prioriterer mellom de innmeldte
prosjekter ut ifra samfunnsnytte», og listet opp følgende kriterier: «klimagevinst,
arealforbruk og energiforbruk, verdiskaping og hva som produseres».
Også LO ønsket seg strengere kriterier:
«LO mener utvalget burde drøftet de ulike
sidene ved en køordning der kriterier for tilgang, som sysselsetting,
ringvirkninger i lokalsamfunnet, og klimagassutslipp inngikk.»
Statnett har også, i et brev til Olje- og energidepartementet
i desember 2022, bedt om en revurdering av regelverket. De skriver:
«Bestemmelsen om tilknytningsplikt ble
etablert i en annen tid, med kraftoverskudd og relativt begrensede
planer om ny kraftbasert virksomhet. Situasjonen er nå snudd på
hodet, med et energioverskudd som reduseres raskt, og få planer
om ny kraftproduksjon.»
Regjeringen har ikke tatt noen av disse innspillene til
følge, men i stedet innført et modenhetskriterium. I tillegg jobber
regjeringen med en forskrift om å prioritere eksisterende industri.
Forslagsstillerne mener at disse tiltakene er langt fra nok til
å prioritere kraften på en klok måte.
Forslagsstillerne fremmer derfor fire forslag
som kan bøte på fremtidig sløsing med kraften.
For det første må store, kraftkrevende prosjekter
behandles som politiske avgjørelser, og ikke overlates til første
mann til mølla-prinsippet.
Forslagsstillerne mener det er klokt med kriterier for
tildeling. Men en vanlig innvending mot slike kriterier er at tildelingen
er vanskelig å gjennomføre i praksis. Forslagsstillerne mener derfor
at kriteriet om samfunnsnytte bør ledsages av politisk behandling
av tildelinger på over 25 MW.
Store, samfunnsmessige beslutninger bør behandles
politisk. I dag har man for eksempel en grense på 15 mrd. kroner
for prosjekter knyttet til utvinning og produksjon av norsk olje
og gass. At man skal ha en lignende ordning for store, kraftkrevende
prosjekter – enten det skulle være nye datasentre, hydrogen- eller
ammoniakkfabrikker eller andre kraftkrevende prosjekter – mener
forslagsstillerne er et godt prinsipp.
Videre bør storskala kommersiell kryptoutvinning forbys.
Denne næringen er ekstremt kraftkrevende. Det meste av kryptovaluta,
blant annet den største valutatypen bitcoin, utvinnes, eller mines,
gjennom «proof of work»-metoden. Programvare bruker energi på å
løse komplekse matteproblemer, og den første datamaskinen som finner
løsningen på problemet, tildeles valutaenheter.
Siden verdien av en valutaenhet kan være svært
høy målt i ordinær pengeverdi, ønsker flere og flere å utvinne kryptovaluta
– spesielt bitcoin. Når flere konkurrerer om å mine den samme valutaenheten,
blir mattestykkene mer detaljerte, og det krever mer energi å komme
til riktig måltall. Selve utvinningen skaper ingen reell verdi utenom
å være et bevis på hvem som har brukt mest energi på å løse problemet.
Med dagens system kan datasentre som driver
med kryptovaluta, fremstå som «modne» hvis de har kommet langt nok
i å etablere denne typen kraftkrevende virksomhet. Samtidig er antallet
arbeidsplasser svært begrenset, og formålet er ikke utpreget samfunnsnyttig eller
klimavennlig.
Også ordinære datasentre kan by på kraftutfordringer.
Her bør det prioriteres strengere, selv om forslagsstillerne ikke
er prinsipielle motstandere av alle datasentre. Dette bringer en
videre til det andre forslaget, som handler om å innføre et konkret
kriterium for tildeling av kraft, som hensyntar arbeidsplasser,
klima og natur – i tråd med innspillene til strømnettutvalgets rapport.
Sist, men ikke minst, foreslår forslagsstillerne
å stanse videre elektrifisering av sokkelen. Mye av sokkelen er allerede
vedtatt elektrifisert, men store prosjekter gjenstår fortsatt, enten
fordi vedtakene ennå ikke er fulgt opp (som for eksempel Melkøya,
Draugen og Njord) eller fordi det ikke er fattet vedtak (Konkraft
anslår at ca. 7 TWh gjenstår). Selv om elektrifisering pynter på
Norges nasjonale klimaregnskap, er det høyst usikkert om det har
noen reell klimaeffekt. I stedet flytter man utslippene, når den
fossile energien eksporteres og forbrennes i utlandet.