Bakgrunn

Kvinner under kriminalomsorgens ansvar utgjør en liten andel av innsatte i fengsel. Over lengre tid har ca. 5 prosent av de innsatte vært kvinner. De siste ti årene har det årlig vært 155–220 kvinner i norske fengsler. Siden kvinner er i mindretall, fører det til at tilbudene som gis, i høy grad er tilrettelagt for menn. Videre er det ytterligere faktorer som påvirker soningsforhold og marginaliserer kvinner i fengsel. Blant annet hvilket språk en snakker, hvor mye utdannelse en har, økonomisk klassebakgrunn, alder, funksjonsevne og om en har barn.

Helt siden Kvinnesoningsutvalgets rapport fra 1989 har man visst at kvinner ikke har like gode soningsforhold som menn. Funnene har siden blitt underbygget av to rapporter fra JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) i 2005 og 2011 og to fra Sivilombudsmannen og Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2016 og 2017. Våren 2019 kom også JURK med rapporten «Kvinners erfaringer med å sone i norske fengsler våren 2017». Denne bekreftet de gamle funnene: Kvinner er særlig utsatt når det gjelder kontakt med familie og venner, tilgang på informasjon, utdanning og arbeid, trening, bygninger, isolasjon og forberedelser til livet etter soning. Rapporten gir også utrykk for at mange kvinner i fengsel opplever isolasjon.

Funn i de ulike rapportene har vist at for eksempel dårlig bemanning ofte går ut over kvinnelige innsatte, spesielt i blandingsfengsler. 20 prosent av kvinnene i undersøkelsen i 2019-rapporten hadde opplevd isolasjon. Hovedbegrunnelsene var manglende kapasitet eller ressurser. Kvinner blir dermed i norske fengsler innelåst ved mangel på ansatte fordi de er i mindretall. Kvinner blir også satt på avdelinger med et høyere restriksjonsnivå enn de er tiltenkt, på grunn av plassmangel, eller de havner på avdelinger uten andre kvinner.

Det at det er relativt sett få kvinner i varetekt eller under straffegjennomføring, utfordrer også kriminalomsorgen, som må vekte nærhetsprinsippet opp mot det å sikre et kvalitativt godt og allsidig innhold i straffegjennomføringen, der kvinner kan sone adskilt fra menn.

I 2017 vedtok Kriminalomsorgsdirektoratet en strategi for kvinner i varetekt og straffegjennomføring – denne varte til 2020. Det mangler derfor i dag en god forståelse fra myndighetenes hold av problemstillingene kvinner i norske fengsler møter på, og hvilke tiltak som må innrettes for å sikre en tilstrekkelig og god straffegjennomføring for kvinner. Etter regjeringen Solbergs ABE-kutt er det også behov for en opptrappingsplan for å sikre nok bemanning i kriminalomsorgen. Det trengs en stortingsmelding som skisserer hvordan man kan sikre dette i årene som kommer.

Selvskading og selvmord er et stort problem blant kvinnelige innsatte. Kvinnefengselet i Oslo har plass til 64 innsatte av gangen, fordelt på en høysikkerhets- og en lavsikkerhetsavdeling. Til sammenligning har Oslo fengsel, et av Norges største fengsler for menn, plass til 243 innsatte. Selv om Oslo fengsel er nesten fire ganger så stort, har det langt færre selvmordsforsøk og selvskadingsepisoder enn Bredtveit. Oslo fengsel hadde totalt 117 selvskadingsepisoder og selvmordsforsøk i perioden 2018–2022, ifølge statistikken. Bredtveit fengsel hadde 278.

Det er også særskilte utfordringer for kvinnelige innsatte, som at tre av ti straffedømte kvinner hade vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, og seks av ti innsatte kvinner oppgir at de har vært utsatt for voldtekt som voksen (Amundsen: Kjønnsforskjeller i psykisk helse i norske fengsler, Nordisk Tidsskrift for Helseforskning, nr. 2-2011).

I kriminalomsorgsmeldingen, Meld. St. 39 (2020–2021), og Kvinnehelseutvalgets rapport, NOU 2023:5, er det skrevet knapt én side om kvinner som soner. Det illustrerer hvor lite oppmerksomhet dette temaet har fått og fortsatt får. Det mangler en helhetlig plan for hvordan soningsforholdene til kvinner skal styrkes, og for hvordan man skal møte de særlige utfordringene for kvinnelige innsatte.