Flere av velferdsytelsene i Norge avkortes mot inntekt. Dette gjør at stønadsmottakere i praksis trekkes i lønn når de arbeider, og får mindre igjen for sin innsats enn kollegaene som ikke mottar noen ytelser.

Mange på trygd og stønader har dessverre svært lav inntekt. Avkortingsregler begrenser mulighetene for gruppen til å bedre sin økonomiske livssituasjon ved å arbeide mer. Systemet kan også være negativt for samfunnet som helhet, dersom regelverket fører til at menneskelige ressurser ikke blir fullt utnyttet fordi det ikke lønner seg nok økonomisk for folk å jobbe.

Forslagsstillerne mener at velferdssystemet bør gjennomsyres av tillit til at befolkningen ønsker å bidra så godt man kan, og ikke av antakelsen om at folk er ute etter å utnytte ordningene. I praksis må det bety rause regler for når ytelser skal falle bort eller avkortes dersom brukere klarer å øke sin yrkesdeltakelse og inntekt. Et system med streng behovsprøving kan føre til fattigdomsfeller ved at folk forblir utenfor arbeidslivet fordi man er redd for å miste inntekten sin dersom man tar en deltidsjobb.

Mottakere av uføretrygd kan i dag tjene om lag 45 000 kroner uten at trygden blir avkortet. Inntekt over dette fribeløpet fører til avkorting av trygden slik at man i praksis kun får betalt for en tredjedel av arbeidet etter at inntektsgrensen er nådd. Regjeringen Solberg foreslo i statsbudsjettet for 2022 å fjerne fribeløpet, men Stortinget stanset heldigvis dette kuttet. Forslagsstillerne mener at fribeløpet bør økes.

Ettersom trygdede har lav inntekt, rammes gruppen ekstra hardt av de raskt voksende prisene. Enkelte uføre har mulighet til å arbeide litt ekstra for å kompensere for tapt kjøpekraft, og forslagsstillerne mener derfor subsidiært at fribeløpet bør heves midlertidig. Dette kan være et bidrag til at gruppen klarer seg gjennom en periode med høy prisvekst.

Uføretrygden blir stanset dersom man har høyere inntekt enn 80 prosent av inntekten man hadde før man ble syk. Forslagsstillerne mener at det er urimelig at trygdede som hadde lav inntekt før de fikk uføretrygd, kan risikere å miste ytelsen dersom de jobber like mye som en trygdemottaker som hadde høy inntekt før sykdommen inntraff. Dette regelverket bør derfor gjennomgås.

Flere velferdsytelser inneholder barnetillegg for mottakere med barn. Dette tillegget blir imidlertid avkortet svært strengt. Når begge foreldrene bor sammen, reduseres barnetillegget i uføretrygd dersom husholdningens inntekt overstiger om lag 500 000 kroner. Forslagsstillerne mener at dette inntektstaket er satt for lavt. En halv million kroner i årlig inntekt er ikke mye for familier med barn.

Regelverket fører til at fattige familier kan få redusert barnetillegget dersom den friske av foreldrene for eksempel mottar julebonus fra jobben. Forslagsstillerne mener at det er unødvendig at familier med svært god økonomi skal motta barnetillegg, men det er likevel et stort rom for å øke inntektsgrensen fra dagens nivå.

Delvis uføre som blir oppsagt, har ikke rett på like mye i dagpenger som kollegaen som ikke mottar ytelsen. Årsaken er reglene for samordning mellom trygd og dagpenger. Forslagsstillerne mener at dette er en urimelig forskjellsbehandling som må endres.

Skatteutvalget ledet av professor Ragnar Torvik har foreslått at det skal innføres et jobbskattefradrag. Fradraget vil gjøre at arbeidstakere får lavere skatt, og vil for eksempel ikke gjelde for trygdede. Forslagsstillerne mener at dette er å straffe folk som er syke. En slik form for «arbeidslinje» er urettferdig. Stønadsmottakere som klarer å arbeide, bør få beholde mer av sin arbeidsinntekt, men dette bør ikke skje på en måte som straffer dem som ikke er i stand til å jobbe.

Av samme grunn vil forslagsstillerne advare mot å innføre trygdejustert lønn der arbeidsgivere skal få lov å betale syke mennesker lavere lønn enn deres friske kolleger. Regjeringen har igangsatt et prøveprosjekt med en slik ordning, men forslagsstillerne mener at dette ikke er veien å gå for å hjelpe flere i arbeid.

I dagens regelverk for uføretrygd holdes enkelte inntekter utenfor avkorting. Forslagsstillerne mener at det bør vurderes å utvide unntakene. For eksempel bør godtgjørelser for folkevalgte verv ikke føre til kutt i trygden. I dag er det mange som gruer seg for å delta i demokratiet gjennom for eksempel kommunestyreverv, fordi de ikke orker papirarbeidet det vil medføre dersom de mottar godtgjørelser. Alle norske borgere bør ha mulighet til å stille til valg, også syke. For eksempel møtegodtgjørelser bør derfor helt unntas reglene om inntektsavkorting. Folkevalgt deltakelse kan ikke sidestilles med å være i arbeid, og det er mange som vil kunne delta på møter uten at de dermed kan sies å være friske, nok til å ta vanlig arbeid.

Forslagsstillerne mener at det er behov for en gjennomgang av alle ytelser for å kartlegge hvordan inntektsavkortingsregler rammer dem som kan jobbe. Gjennomgangen bør lede til endringer som gjør det mindre byråkratisk for mottakere som kommer i jobb, og som sikrer at brukerne får beholde en mer rimelig andel av det de tjener.