Bakgrunn

Forskrift om parkeringstillatelse for forflytningshemmede, fastsatt av Samferdselsdepartementet 18. mars 2016 med hjemmel i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven) § 8 første ledd bokstav f og l og annet ledd, jf. delegeringsvedtak 17. mars 1967 nr. 3462, fastsetter at søknader om parkeringstillatelse for forflytningshemmede, såkalte HC-kort, vurderes opp mot to vilkår:

1. Nedsatt gangevne

2. Særlig behov for parkeringslettelser

Begge vilkår må være oppfylt for at søker skal få tildelt HC-kort. En del kommuner opererer også etter et tredje vilkår:

• 3. Regelmessighet og hyppighet av bruk

Det første vilkåret krever legeattest, og bruker må kunne dokumentere særlig behov.

Det er ulik praksis i kommunene knyttet til de to siste vilkårene. Den nasjonale veilederen for praktisering av forskriften har ikke blitt oppdatert siden revideringen av forskriften i 2017. Arbeidet ligger i Samferdselsdepartementet, og fire samferdselsministre har hittil stått i veien for å få ny veileder på plass.

Parkeringsforskriften gjør at mennesker som har vanskelig for å gå, men ikke har jobb eller kan dokumentere å ha «særlig behov», i mange kommuner ikke får HC-kort. Behov for fritidsreiser, som å dra til butikken, til fysioterapeut eller på kino, regnes ikke nødvendigvis som «særlige behov».

I forskriften § 9 heter det:

«Parkeringsbevis som er utformet etter kravene i forskrift 15. mars 1994 nr. 222 om parkering for forflytningshemmede er gyldig inntil utløpet av bevisets gyldighetstid.»

Gyldighetstiden for et HC-kort varierer fra sak til sak. Likevel er det i dag et krav i flere kommuner om at den som har blitt innvilget HC-kort, må søke på nytt etter en viss tid, også for mennesker med kroniske fysiske skader.

Forslagsstillerne mener at ingen skal bli funksjonshemmet på grunn av manglende tilretteleggelse i samfunnet. Alle personer med funksjonshindringer skal få oppfylt sin rett til å delta og ha mulighet til å leve fullverdige og likestilte liv på lik linje med andre.

Mennesker med funksjonshindringer krever ikke egne særrettigheter, men universelle menneskerettigheter og muligheten til å kunne være likestilte borgere som kan delta i og gi tilbake til samfunnet. For at flest mulig mennesker skal kunne leve fullverdige liv, må det prioriteres tilgang og tilrettelegging i hele samfunnet, også når det gjelder transport og deltagelse.

Forslagsstillerne mener at dagens forskrift bidrar til å hindre likestilling for mennesker som har vanskelig for å gå. Forslagsstillerne mener at fritid og samfunnsdeltagelse skal vektlegges like mye som primære behov. Alle mennesker, uavhengig av funksjonsvariasjon, har behov for å gjennomføre sine daglige gjøremål, som å kunne dra på butikken, en kafé eller steder som i dag ikke omfattes av behovsvilkåret i parkeringsforskriften.

Forslagsstillerne fremmer derfor forslag om å revidere forskrift om parkeringstillatelse for forflytningshemmede.

Forslagsstillerne foreslår at formålsparagrafen endres slik at det kommer fram at formålet med forskriften er å gi mennesker med behov for parkeringsbistand mulighet til å leve fullverdige og likestilte liv på lik linje med andre.

Forslagsstillerne foreslår å stryke ordet «særlig» under «særlig behov» i § 3 første ledd bokstav a i tillegg til ordlyden «i samband med bosted, arbeid og/eller annen aktivitet».

Tilsvarende fremmer forslagsstillerne forslag om å styrke ordlyden «og som har særlig behov for parkeringslettelser i samband med bosted, arbeid og/eller annen aktivitet» i forskriften om parkeringstillatelse § 3 første ledd bokstav b.

Videre fremmer forslagsstillerne forslag om at regjeringen påser at den nasjonale veilederen for praktisering av parkeringsforskriften oppdateres og bekjentgjøres innen kort tid, og minst i løpet av 2023.

Forslagsstillerne fremmer forslag om at den oppdaterte veilederen legger til rette for at de som har behov for parkeringstillatelse for forflytningshemmede, får det, uavhengig av hvilken kommune de bor i, og hvor mange parkeringsplasser kommunen eventuelt måtte ha. Videre må veilederen påse at mennesker med kroniske fysiske skader kun skal trenge å søke om parkeringstillatelse for forflytningshemmede én gang. Veilederen må åpne for at HC-kort er gyldig enten den som har behov for det, er passasjer eller sjåfør, slik at det blir mulig for den som innehar HC-kortet, å bringes og hentes. Veilederen skal ikke inneholde krav om regelmessighet eller hyppighet for bruk av HC-kort.

Forslagsstillerne ser at regjeringen nå har gått inn for at Norge vedtar og implementerer FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Forslagsstillerne mener at CRPD hører hjemme i menneskerettsloven, og håper at regjeringen kommer med en rask avklaring knyttet til hvordan konvensjonen kan inkorporeres der.