Bakgrunn

En sterk og uavhengig sivil sektor er en forutsetning i demokratiet. I Norge er det en mangfoldig frivillig sektor og sterke sivilorganisasjoner, som alle sørger for å gjøre velferdsstaten bedre. Et sterkt Sivilsamfunn har både utfyllende og gode tiltak og er et viktig korrektiv til offentlige vedtak og tiltak.

Sivil sektor er en sammensatt gruppe og drives både på dugnad, gjennom egenbetaling og med støtte enten fra det offentlige eller andre aktører. For svært mange er statlige tilskudd avgjørende for drift og gjennomføring av tiltak og prosjekter. Det gjør det avgjørende at staten opptrer på en forutsigbar og langsiktig måte.

Frivilligheten har lenge etterspurt en mer helhetlig tilnærming til bruk av ulike støtteordninger, og gjennomgang av hvorvidt de eksisterende støtteordningene treffer aktørene som opererer innenfor ordningenes formål og mandat. Dette er aktualisert gjennom regjeringens gjennomgang av navngitte tiltak i forslag til statsbudsjett for 2023. En rekke tiltak ble der flyttet til søknadspotter som ennå ikke eksisterer. Det ble også foretatt uforholdsmessige kutt for enkeltaktører innenfor eksisterende støtteordninger. Mange organisasjoner har i kjølvannet av denne prosessen etterspurt mer dialog og klarere rammer.

Det bør være et mål at støtteordninger skal sikre at mest mulig tid går til organisasjoners kjernevirksomhet og aktiviteter, og minst mulig til administrasjon og rapportering. Blant tiltakene sivilsamfunnet her peker på, er forenkling og økt grad av driftsmidler og langsiktige tilskuddsordninger. Prosjekttilskudd er mindre forutsigbare og krever mer arbeid både når det gjelder søknad og rapportering.

Mange deler av det norske lovverket berører frivillige organisasjoner, og det på ulike måter. Da er det særskilt utfordrende at ulike regelverk har ulike definisjoner av begreper som «frivillig organisasjon». Det gjør organisasjonene usikre på om de defineres innenfor eller utenfor ulike støtteordninger og bestemmelser.