Bakgrunn
Forliksrådet er en
av grunnsteinene i det norske rettsvesenet. Forliksrådet er tenkt
å fungere som en lavterskel tvisteløsningsarena, som skal bidra
til at ikke alle konflikter må tas til de ordinære domstolene. Det var
et uttalt mål med tvistemålsreformen at flest mulig tvister kan
bli løst utenfor domstolene. Dette formålet har blitt enda viktigere
som følge av at sakskostnadene ved ordinær domstolsbehandling har
økt med 92 prosent det siste tiåret, ifølge en delrapport fra Domstolkommisjonen.
For mange er forliksrådet den eneste reelle tvisteløsningsarenaen
de kan benytte seg av, grunnet kostnadene forbundet med å ta en
sak til de ordinære domstolene. Økt bruk av konfliktløsningsmekanismer
utenfor domstolene bidrar til billigere, raskere og mer effektiv
konfliktløsning. Derfor bør mekanismer som forliksrådet styrkes
og videreutvikles.
Enkelte av brukerne
av forliksrådet opplever i dag at ordningen lider av mangler:
Den gjennomsnittlige
saksbehandlingstiden i forliksrådene ved utgangen av oktober 2021
var på 107 dager. Dette er svært uheldig, da tvisteloven § 6-11
åpner for at behandlingen i forliksrådet innstilles ved krav fra
en part dersom saken ikke er avsluttet innen tre måneder etter at
forliksklagen ble forkynt. På denne måten vil ressurssterke parter
kunne tvinge saker inn for domstolene nesten automatisk mange steder.
Det føres ikke årlig
statistikk over avgjørelsene fra forliksrådet, noe som vanskeliggjør
kontroll med organet. I 2018 ble det innhentet tall i forbindelse
med arbeid med Prop. 133 L (2018–2019). Ifølge disse tallene endte kun
4 prosent av sakene med dom, og kun 6 prosent av sakene endte med
forlik. De resterende sakene endte med fraværsdom og innstilling.
Til sammenligning blir ca. 75 prosent av sakene for husleietvistutvalget
forlikt. Medlemmene av forliksrådet har ikke formell juridisk kompetanse.
Saksleder av husleietvistutvalget er jurist med spesialkompetanse
i husleierett, og utvalgene er sammensatt med medlemmer som har
kompetanse i husleierett.
Formålet med forliksrådet
er videre å legge til rette for mekling mellom partene. Forliksrådets
medlemmer har imidlertid heller ingen formell meklingskompetanse.
Mekling i forliksrådet fører sjelden frem: kun 6 prosent av sakene
i 2018 endte med forlik. Det er også problematisk at samme medlemmer
av forliksrådet opptrer som både mekler og dommer, noe som er i
strid med god meklingsskikk.
Etter Den europeiske
menneskerettskommisjon (EMK) art. 6 nr. 1 skal dommer inneholde
en tilstrekkelig begrunnelse. I 2001 foretok Tvistelovutvalget en
undersøkelse av om dommene avsagt i forliksrådet var tilstrekkelig
begrunnet. Utvalget kom frem til at 21 prosent av dommene ikke oppfylte
minstekravene som stilles til begrunnelse av dommer etter EMK. Dette
ble også påpekt i NOU 1992:22 Domstolene i første instans. Tvistelovutvalget
konkluderte med at kvaliteten på dommene som avsies i forliksrådene,
samlet sett ikke var tilstrekkelig god.
I svar på skriftlig
spørsmål fra representant Ingvild Wetrhus Thorsvik av 20. mai 2022
skriver justis- og beredskapsministeren at det ikke foreligger planer
om en gjennomgang av forliksrådsordningen (Dokument nr. 15:2125
(2021–2022)).