Bakgrunn
Over de siste årene
har det vært flere saker i media om seksuell utnyttelse av og overgrep
mot barn i idretten og andre fritidsaktiviteter. Mye tyder på at mørketallene
er store, og at sakene som når domstolene, bare er toppen av isfjellet.
Sakene forteller om sjokkerende og hjerterystende personlige historier
som viser at dette har store konsekvenser for ofrene selv, og de
rundt dem. Det er behov for mer kunnskap om omfang og risiko i alle
fritidsaktiviteter. I løpet av de siste årene har det vært stort
fokus på å styrke ordningen for innhenting av politiattester i idretten. Dette
er et av flere viktige tiltak som må være på plass for å holde barn
trygge i fritidsaktiviteter. Samtidig er det et bredere behov for
politisk handling for å bekjempe alle former for seksuelle overgrep
og uønsket seksuell oppmerksomhet i fritidsaktiviteter for barn.
Ifølge Barne-, ungdoms-
og familiedirektoratet deltar de fleste barn under 16 år (dvs. barn
i 4 av 5 barnefamilier) i organiserte fritidsaktiviteter. De fleste
barn og unge går gjennom viktige formgivende perioder av livet i
disse årene, og fritidsaktiviteter er viktige for å gi dem gode
opplevelser. Det å bli utsatt for seksuell vold, som seksuell trakassering,
overgrep og seksuell utnyttelse, kan derfor være svært ødeleggende.
Mange av ofrene føler på skam og er redde for å ikke bli trodd,
og holder derfor på hemmeligheten i lang tid. Som et resultat kan de
få psykiske problemer og andre problemer knyttet til forhold og
seksualitet.
Sist det ble foretatt
en undersøkelse av omfanget av trakassering og overgrep mot barn
i idretten, var i 1999. I 2020 ble det startet opp et nytt prosjekt
ved Norges idrettshøgskole for å kartlegge forekomsten av seksuell trakassering.
Dette prosjektet avsluttes i mai 2022. I mellomtiden har VG gjort
en grundig undersøkelse kalt «Idrettsovergrepene». Undersøkelsen
gikk gjennom domfellelser i tidsrommet 2005–2020 og identifiserte 211
ofre. Overgrepene omhandler alt fra voldtekter, beføling, bildesending
og utnyttelse av maktforhold for sex. Noen av ofrene var helt nede
i 6-årsalderen, som er den alderen mange barn begynner i idretten.
I andre fritidsaktiviteter som kor, dans, speideren, korps o.l.
er det ikke gjort forskning eller kartlegging. Det er grunn til
å tro at det store omfanget og risikoer knyttet til idrett også
gjelder andre aktiviteter. Derfor er det desto viktigere å utføre
en kartlegging.
Forebygging er avgjørende,
og det finnes flere muligheter for forebyggende tiltak. Ved å gjøre
forebyggende tiltak kan man unngå at barn blir utsatt for seksuell vold
i fritidsaktiviteter, og dermed spare idretten og barna for unødvendig
lidelse. Noen tiltak er allerede satt i gang. Blant annet kan den
åpne diskusjonen om seksuelle overgrep lede til at flere vil tørre
å anmelde. Arbeidet med politiattestene har også vært et viktig
bidrag, selv om det fortsatt finnes svakheter med denne ordningen.
Andre forebyggende
tiltak som bør vurderes i fremtiden, er å gjøre det obligatorisk
for alle klubber å ha etiske retningslinjer knyttet til å holde
barn trygge i klubbene, på reiser og i digital kommunikasjon. Alle
ledere, trenere og frivillige må være klar over hva som forventes
av dem i tillitsforholdet de har. Da er det ingen hindre i veien
for å håndtere varsler, og man unngår gråsoneområder.
Fritidsaktiviteter
for barn og unge bør være underlagt et krav om å ha etiske retningslinjer
på plass, samt gjennomføring av opplæring i hvordan man holder barn
trygge. På denne måten kan ledere, ansatte og frivillige ha tilgang
til de verktøyene de trenger for å vurdere risiko og aktivt forebygge
fysiske og digitale overgrep, samt grooming i klubbene. Retningslinjene
må ha et krav om trygg kommunikasjon, slik at plattformer som øker
risikoen for seksuell utnyttelse og trakassering, unngås. Kommunikasjonsplattformene
bør være åpne for foreldre og foresatte.
Offentlige virksomheter
må samarbeide med idretten og frivillige organisasjoner for å komme
problemet til livs og trygge barn og unges oppvekst.