Siden 1977 har Norge hatt den ordningen ved behandling av stillingsvernsakene, dvs. saker om oppsigelser og avskjeder i arbeidsforhold mm., at partene i saken har kunnet oppnevne arbeidslivskyndige meddommere selv, fra en på forhånd bestemt liste. Det at partene har kunnet bestemme selv hvem som skal være meddommere i den enkelte sak, skiller seg fra utvelgelsen av dommere i domstolene for øvrig, hvor tilfeldighetsprinsippet gjelder: Partene bestemmer som hovedregel ikke hvem dommeren i saken er, og vedkommende velges tilfeldig ut. På den måten oppnås en mer uavhengig domstol.

Bakgrunnen for den norske ordningen med at partene kan velge meddommere selv, går tilbake til ordningen ved arbeidsmiljølovens vedtakelse i 1977. Den sentrale Arbeidsretten var ankedomstol for stillingsvernsakene fra 1977 til 1981. Fra 1981 tok lagmannsrettene igjen over som ankedomstol, med mulighet for anke til Høyesterett. Men i den sentrale Arbeidsretten hadde partene i arbeidslivet anledning til å peke ut 4 av 7 dommere, som deretter dømte i tariffavtalesakene, dvs. eksistensen og tolkningen av partenes tariffavtaler. Dette er også ordningen i dag. Når tariffavtalene skal tolkes, er det også rimelig at partene i avtalen har direkte påvirkning på dommen gjennom å ha egne dommere i domstolen. På denne bakgrunnen tillot man også at partene hadde direkte innflytelse på hvem som skulle være meddommere i by- og herredsrettene, når ankesaken etterpå skulle til den sentrale Arbeidsretten.

Problemet med dette systemet er todelt: For det første skal ting- og lagmannsrettene dømme etter norsk lov, ikke om forståelsen av tariffavtalene, slik den sentrale Arbeidsretten gjør. Det er derfor ikke gitt at partene bør ha en direkte innflytelse på hvem som skal sitte som arbeidslivskyndig meddommer i den enkelte sak. Det må stilles større krav til rettens uavhengighet. For det andre har en undersøkelse utført av Kvale Advokatfirma i 2019 vist at LO peker ut meddommere fra egne forbund, og at dette påvirker deres stemmegivning til fordel for LO. De er ofte også klienter av LOs juridiske avdeling, noe som medfører en kobling mellom LO-advokaten og meddommeren. Dette vil ikke alltid fremstå som rettferdig overfor bedriftene, kanskje særlig ikke overfor småbedriftene, som ikke uten videre tåler økonomisk å tape en sak i tingretten. Et tap kan ikke sjelden koste bedriften én mill. kroner, og dens eksistens kan herigjennom trues. Da bør et minstekrav være at domstolen er helt uavhengig, noe som også er i overensstemmelse med Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6, som stiller krav om en rettferdig rettergang. Tilsvarende krav kan utledes av Europarådets sosialpakt artikkel 24, som også Norge har sluttet seg til.

Selv om dagens ordning er en fordel for LO, kan den være en ulempe for arbeidstakere generelt, ikke minst uorganiserte arbeidstakere. De har ikke egne meddommere å velge ut dersom de kommer i domstolen, og risikerer å møte en organisert arbeidsgiver som har valgt ut sin «favorittdommer» til rettssaken. Dermed kan arbeidstakeren bli stående i saken med en uforutsett ulempe. Dagens ordning kan således også være et rettssikkerhetsproblem for norske arbeidstakere.

SMB Norge har den 24. mars 2021 klagd Norge inn for Europarådets sosialrettskomité med anførsel om brudd på Den europeiske sosialpaktens artikkel 24 og kravet om en uavhengig domstol. SMB Norge ser at deres medlemmer, som ikke har rett til å oppnevne egne meddommere, men bare kan bruke de generelle listene kommer i en uforholdsmessig svak posisjon i domstolene, særlig om den saksøkende arbeidstaker er medlem av et LO-forbund. Da kan bedriftens eksistens komme i fare pga. manglende uavhengighet i domstolene. Norge bør komme en behandling i Europarådets sosialrettskomité i forkjøpet og skape bedre uavhengighet i domstolen i dag i stillingsvernsakene.

Det er på denne bakgrunn på tide å endre arbeidsmiljøloven slik at domstolene fortsatt kan ha glede av arbeidslivskyndighet hos meddommerne, men at det skal være domstolen selv, og ikke partene i saken, som skal trekke ut de arbeidslivskyndige meddommere til den enkelte sak: en fra arbeidsgiversiden og en fra arbeidstakersiden. Forslagsstillernes forslag legger opp til dette og medfører bare en mindre endring av arbeidsmiljøloven § 17-7 andre og tredje ledd. Praktisk er forslaget også lett å gjennomføre: Domstolene er allerede satt opp med systemet for utvelgelse av meddommere etter tilfeldighetsprinsippet, og endringen vil heller ikke medføre økonomiske tilleggskostnader for domstolene.