Om lag 20 pst. av
befolkningen i dag mellom 20 og 80 år lever i et samboerskap. I
motsetning til hva mange tror, finnes det ingen egen lovregulering
av samboerforhold. Mangelen på dette fører til urettferdige økonomiske
oppgjør, spesielt i langvarige forhold der det ofte skjer en sammenblanding
av parets økonomi. En svakere part vil fort rammes hardt i slike
situasjoner. Rettshjelpsorganisasjoner ser at kvinner blir stående
på bar bakke etter brudd med sine samboere, hvor det var den tidligere
samboeren som hadde i praksis felles eiendommer i sitt navn. Derfor
er innføring av en fravikelig samboerlov et viktig likestillingstiltak.
Siste offentlige
utredning på dette rettsområdet ble gjennomført i 1999. Det ble
i utredningen fremhevet at det er behov for mer kunnskap om egen
rettsstilling for at samboere selv skal kunne regulere sitt samliv
og et eventuelt samlivsbrudd. Rettshjelptiltak forslagsstillerne
har vært i kontakt med, erfarer i sin saksbehandling at flertallet
av deres klienter ikke har oversikt over sin rettsstilling og tror
at de har bedre rettigheter enn det de egentlig har etter endt samboerskap.
Det ble i utredningen
fra 1999 vektlagt at samboere har latt være å gifte seg og at
«respekten for folks
private valg er et grunnleggende hensyn i lovgivningen.»
Forslagsstillerne
ønsker seg derfor en fravikelig lov, som medfører at samboerpar
som bevisst har valgt denne samlivsformen, fremfor ekteskap, skal
kunne velge at en samboerlov ikke skal regulere deres samliv. Forslagsstillerne
viser til at en slik lov kan tre inn når et samboerpar har vært
samboere et visst antall år, og at paret blir orientert om at loven
er i ferd med å tre inn, slik at de kan velge.
Dagens løsning, der
partene regulerer samlivet selv ved blant annet samboeravtaler,
forutsetter at de vet om denne muligheten. Siste undersøkelse gjort
av SSB i 2003 viser at det kun var 14 pst. som hadde inngått en samboeravtale.
Til tross for at tallene ikke er oppdatert på flere år, indikerer
dette at det fortsatt ikke er et flertall som inngår samboeravtaler.
Det er ikke grunn til å tro at de som ikke inngår en samboeravtale,
gjør dette bevisst, men at det heller har sammenheng med kunnskapsmangel
og at det kan oppleves som ubehagelig å ville gjøre dette på et
tidlig stadium av et tillitsfullt kjærlighetsforhold.
Dessuten, for at
dagens løsning skal fungere godt, forutsetter dette at partene er
omtrent likeverdige. I praksis kan dette fort innebære at den ressurssvake
parten i forholdet kommer dårligere ut av en slik selvregulering.
En fravikelig lovgivning vil skape et sikkerhetsnett for den svakere
part og flytte aktivitetsplikten for å sikre seg annerledes over
på den sterke parten.
Et siste moment forslagsstillerne
ønsker å rette oppmerksomheten mot er hensynet til barna. Barne-,
ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdir) rapport om barnefattigdom
fra 2018 viser at barn av enslige forsørgere er en av de største
gruppene som har særlig risiko for å oppleve barnefattigdom. Enslige
forsørgere, og særlig kvinner, har større risiko for lavinntekt
enn andre. Videre viser tall fra Bufdir at når foreldrene går fra
hverandre, er det vanligst at barna blir boende hos mor. 8 pst.
bor fast med far, mot 66 pst. som bor fast hos mor. En lovregulering
vil være et viktig tiltak mot barnefattigdom.