Bakgrunn

1. juli 2018 trådte ny adopsjonslov i kraft. Ny lov skulle bidra til at adopsjonsfeltet ble oversiktlig, og gi større likebehandling. Videre ble også flere av de ulike typene av nasjonal adopsjon regulert, eksempelvis stebarnadopsjon. Loven ble blant annet endret for å tillate voksen stebarnadopsjon når det finnes to foreldreskap, altså der begge de biologiske foreldre er kjente. Denne lovendringen bygget på anbefalinger fra Adopsjonslovutvalget, som mente adopsjon for stebarn som har fylt 18 år, kunne være aktuelt

«dersom stebarnet har behov for rettslig anerkjennelse av følelsesmessige bånd til søker».

I lovforslaget het det at adopsjon av voksne skal være forbeholdt relasjoner hvor det har en egenverdi at det offentlige anerkjenner et etablert følelsesmessig forhold, dog slik at

«behovet for den samfunnsmessige anerkjennelse som ligger i en adopsjon kan imidlertid melde seg også etter eksempelvis 30 år, for eksempel når den som søkes adoptert får egne barn».

Det følger av adopsjonsloven § 16 første ledd at

«En person som har fylt 18 år, kan adopteres bare hvis det er klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til beste for personen».

Bestemmelsen slik den tolkes i dag, innebærer en avveiningsnorm, der adopsjon må være «klart» bedre enn andre alternativer. I tillegg har bestemmelsen betydning for hvilket beslutningsgrunnlag adopsjonsmyndighetene skal bygge på. Bestemmelsen åpner for at forvaltningen har en viss frihet til å velge avgjørelsens nærmere innhold. Forslagsstillerne er blitt gjort kjent med at forvaltningen tolker den nye loven på en slik måte at søkers egen oppfatning av hva som er best for vedkommende, overhodet ikke tas hensyn til.

Forslagsstillerne mener det er umyndiggjørende at et forvaltningsorgan skal kunne avgjøre hva som er til beste for voksne mennesker, hvis andre objektive kriterier (slik som de som fremkommer i adopsjonslovens øvrige paragrafer) er oppfylt. Det burde være en klar rett å selv kunne vurdere hva som er til ens eget beste, også i saker om voksenadopsjon.