Bakgrunn
1. juli 2018 trådte
ny adopsjonslov i kraft. Ny lov skulle bidra til at adopsjonsfeltet
ble oversiktlig, og gi større likebehandling. Videre ble også flere
av de ulike typene av nasjonal adopsjon regulert, eksempelvis stebarnadopsjon.
Loven ble blant annet endret for å tillate voksen stebarnadopsjon
når det finnes to foreldreskap, altså der begge de biologiske foreldre
er kjente. Denne lovendringen bygget på anbefalinger fra Adopsjonslovutvalget,
som mente adopsjon for stebarn som har fylt 18 år, kunne være aktuelt
«dersom stebarnet
har behov for rettslig anerkjennelse av følelsesmessige bånd til
søker».
I lovforslaget het
det at adopsjon av voksne skal være forbeholdt relasjoner hvor det
har en egenverdi at det offentlige anerkjenner et etablert følelsesmessig
forhold, dog slik at
«behovet for den
samfunnsmessige anerkjennelse som ligger i en adopsjon kan imidlertid
melde seg også etter eksempelvis 30 år, for eksempel når den som
søkes adoptert får egne barn».
Det følger av adopsjonsloven
§ 16 første ledd at
«En person som har fylt 18 år, kan adopteres
bare hvis det er klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til beste for
personen».
Bestemmelsen slik den tolkes i dag, innebærer
en avveiningsnorm, der adopsjon må være «klart» bedre enn andre
alternativer. I tillegg har bestemmelsen betydning for hvilket beslutningsgrunnlag
adopsjonsmyndighetene skal bygge på. Bestemmelsen åpner for at forvaltningen
har en viss frihet til å velge avgjørelsens nærmere innhold. Forslagsstillerne
er blitt gjort kjent med at forvaltningen tolker den nye loven på
en slik måte at søkers egen oppfatning av hva som er best for vedkommende,
overhodet ikke tas hensyn til.
Forslagsstillerne
mener det er umyndiggjørende at et forvaltningsorgan skal kunne
avgjøre hva som er til beste for voksne mennesker, hvis andre objektive
kriterier (slik som de som fremkommer i adopsjonslovens øvrige paragrafer)
er oppfylt. Det burde være en klar rett å selv kunne vurdere hva
som er til ens eget beste, også i saker om voksenadopsjon.