Som følge av Høyesteretts
dom (Rt-2014-645) i 2014 er det klart at et ukjent antall personer
har sonet en urettmessig fengselsstraff i Norge som følge av feiltolkning
av flyktningkonvensjonen art. 31 nr. 1. En uriktig straffedom kan
også få store følger for den enkelte. Den kan senere forhindre permanent
oppholdstillatelse og statsborgerskap som ellers ville blitt innvilget,
og den gir flyktninger som skal integreres i Norge, et svært dårlig utgangspunkt
når de skal etablere seg på arbeidsmarkedet med et uriktig stempel
som dokumentforfalskere eller straffedømte på rullebladet.
Etter dommen i 2014
anmodet Riksadvokaten kriminalomsorgen om å identifisere saker hvor
dommene var aktuelle for å begjæres gjenåpnet, og at gjennomføringen
av soningen skulle settes i bero. Riksadvokaten presiserte samtidig
at gjennomgangen på dette tidspunktet skulle begrenses til domfellelser
som hadde resultert i frihetsstraff som ennå ikke var effektuert.
Ansvaret for å identifisere og begjære gjenåpning for personer som
allerede hadde sonet en straff, ble overlatt til den enkelte flyktning.
Riksadvokaten har
i brev av 6. januar 2020 til ICJ Norge (International Commission
of Jurists) fastholdt dette standpunktet fra 2014 og vil ikke ta
ansvar for å gjennomgå tidligere saker, til tross for at det erkjennes at
det kan tenkes å eksistere uoppdagede uriktige dommer. Standpunktet
begrunnes blant annet med ressurshensyn, at sakene ikke er blant
de «mest alvorlige», og at det har gått lang tid.
I lys av hva som
gjøres for å rette opp feilene som er gjort i Nav-saken, fremstår
Riksadvokatens begrunnelse som lite prinsipiell og som en forskjellsbehandling
av flyktninger i forhold til de som er blitt rammet av Nav-skandalen.
Forslagsstillerne foreslår derfor at Stortinget ber regjeringen
sette ned et granskingsutvalg som skal gjennomgå saker fra før Høyesteretts
dom i 2014. Et slikt utvalg bør inkludere medlemmer fra politi/påtalemyndighet,
Justis- og beredskapsdepartementet, UDI/UNE og NOAS, Advokatforeningen
og ICJ Norge.
Høyesterett har etter
dommen i 2014 behandlet ytterligere to saker (HR-2018-846-A og HR-2019-1204-U) som
omhandler tolkningen av andre vilkår i flyktningkonvensjonen art.
31. I lys av disse dommene er det også grunn til å tro at flyktninger
kan ha blitt uriktig dømt i tiden etter 2014 som følge av feiltolkninger
eller manglende bevissthet om straffrihetsregelens omfang. Mandatet
bør derfor også omfatte dommer fra tingrett og lagmannsrett etter
Høyesteretts dom i 2014.
Utvalget bør også
vurdere hvilke øvrige konsekvenser uriktige domfellelser kan ha
hatt i de aktuelle sakene, for eksempel når det gjelder adgang til
permanent oppholdstillatelse og opphør av flyktningstatus, og betydningen
for materielle rettigheter under oppholdet. I tillegg foreslås det
at regjeringen skal stille fri rettshjelp til rådighet for personer
som mener seg uriktig dømt som følge av feiltolkning av flyktningkonvensjonen,
på samme måte som det er blitt gjort i Nav-saken.