Om
arbeidsavklaringspenger
Arbeidsavklaringspenger
ble innført fra 2010 (jf. Ot.prp. nr. 4 (2008–2009)/Innst. O. nr.
28 (2008–2009)). Det går fram av Meld. St. 33 (2015–2016) at heller
ikke intensjonene bak arbeidsavklaringsordningen er gjennomført
på den måten Stortinget forutsatte. Førstelinja er uten selvstendig
beslutningsmyndighet, og deres vurderinger overprøves i stadig sterkere
grad av forvaltningsenhetene.
Dette må først og
fremt tilskrives stortingsflertallets vedtak om innstramminger fra
1. januar 2018, men brukere meldte allerede i 2016 at de hadde fått
beskjed fra sine veiledere om at det var strammet inn på mulighetene
til forlengelse, uten at det var gjort vedtak i Stortinget om det.
Det viste seg etter hvert at det gjennom internt rundskriv av 26. juni
2016 ble gjort betydelige innstramminger i ordningen, spesielt når
det gjaldt mulighetene for forlengelse etter tidligere § 11-10 om
unntak fra varighetsbegrensningene. I det opprinnelige rundskrivet under
den rød-grønne regjeringen om AAP fra 1. mars 2010 var brukerperspektivet
tydelig framhevet og vektlagt. Varigheten var angitt å skulle være
«så lenge det er påkrevd». Navs plikt var understreket på linje
med brukers plikt. Det var vektlagt at det noen ganger kunne være
påkrevd med aktivitetsfrie perioder før, under og etter behandling,
for eksempel behov for ro ved psykiske lidelser. Det var videre
understreket at det skulle gis tilstrekkelig tid ved usikkerhet
om restarbeidsevne, selv om utsiktene var små der og da. Det var
åpnet for ekstra påfyll av kompetanse, for eksempel en master i
stedet for en bachelor, for dem som ellers ville tape i konkurransen
på arbeidsmarkedet.
Alt dette ble fjernet
i rundskrivet fra 2016. Alle spor av sosialfaglig arbeid var borte.
I stedet framheves regelstyring, i strid med Stortingets forutsetninger
for Nav-reformen. Brukers plikt var vektlagt. Navs plikt var utelatt.
Kapasitetsproblemer og utfordringer med lange utredninger i helsevesenet
var ikke lenger grunnlag for forlengelse. På tross av dette har
statsråden forsikret Stortinget gjentatte ganger om at det ikke
ble foretatt innstramminger i arbeidsavklaringsordningen, verken gjennom
lov, forskrift eller rundskriv, før de vedtatte innstrammingene
ble iverksatt fra 1. januar 2018. Første gang det skjedde, var i
svar på skriftlig spørsmål av 19. januar 2017, jf. Dokument nr.
15:545 (2016–2017), der statsråden svarer at
«det ikke (har) vært
en innskjerping i regelverket, verken på lov- eller forskriftsnivå,
i reglene for arbeidsavklaringspenger»,
og
«(…) at det heller
ikke har vært gjort endringer i Arbeids- og velferdsetatens rundskriv,
eller (…) sendt ut informasjon som skulle tilsi at praktiseringen
av regelverket er innskjerpet i den siste tiden».
Det samme
gjentas i svar på skriftlig spørsmål av 11. januar 2018, jf. Dokument
nr. 15:714 (2018–2019). Under interpellasjonsdebatt i Stortinget
12. februar 2019 er svaret endret til at
«etatens rundskriv
ble omarbeidet i juni 2016 og bidro til en mer presis og konkret
beskrivelse av hvordan man skulle forholde seg til vurderingene
av rett til AAP utover ordinær stønadsperiode. Denne endringen i rundskrivet
innebar ingen innskjerping, men en presisering av gjeldende rett
på det tidspunktet».
Navs statistikk viser
imidlertid en økning i nedgangen i antall mottakere av AAP på 150
pst. fra utgangen av 2016 sammenlignet med året før.
Meld. St. 33 (2015–2016)
viste dessuten at Nav i dag opererer med helt andre premisser for
tildeling av AAP enn dem Stortinget la til grunn da arbeidsavklaringsordningen
ble vedtatt. Stortinget vedtok at alle midlertidige ytelser i trygden
skulle slås sammen til én, samtidig som alle typer tiltak skulle
kunne benyttes, avhengig av den enkeltes behov, i samråd med brukeren.
Det vises til meldingen
side 14, der det står følgende om arbeidsavklaringspenger:
«Arbeidsmarkedstiltak
som tidligere hadde vært forbeholdt avgrensede målgrupper, skulle
gjøres tilgjengelig for alle brukere som hadde behov for denne type
tjenester. Blant annet ble den tidligere inndelingen mellom ordinære
og yrkeshemmede arbeidssøkere opphevet. Senere har arbeids- og velferdsforvaltningen tatt
i bruk et opplegg der en skiller mellom fire ulike kategorier av
brukere, som er bestemmende for hvilket arbeidsrettet tilbud den
enkelte kan få. De fire kategoriene er standard innsats, situasjonsbestemt
innsats, særlig tilpasset innsats og varig tilpasset innsats, jf.
nærmere omtale av dette i kapittel 3.»
Før arbeidsavklaringspengene
ble innført, hadde man tre kategorier som gjennom vedtak i Stortinget
ble slått sammen til én, men som på et tidspunkt igjen ser ut til
å ha vært inndelt i atskilte kategorier, denne gangen fire, uten
at Stortinget har fattet vedtak som godkjenner det.