Solarier
– mulig og nødvendig å regulere
Solstråling ble allerede
i 1992 klassifisert som kreftfremkallende av Det internasjonale
byrået for kreftforskning (IARC). I 2009 var forskningen så klar
at også UV-stråling fra solarier ble klassifisert som kreftfremkallende.
Forslagsstillerne
vil påpeke at solarienæringen tilbyr sine kunder en tjeneste som
er klassifisert som kreftfremkallende. Det er rimelig å forvente
at næringen også må kunne gi sine kunder god forbrukerveiledning
for å begrense risikoen for føflekkreft, og selv bære kostnadene
ved dette. Regjeringen Stoltenberg II vedtok å innføre 18-årsgrense
for bruk av solarium, samt et krav om at alle solstudioer skulle
være betjent fra 2014. På tross av anbefalinger fra blant annet
Statens strålevern, Legeforeningen og Kreftforeningen besluttet
imidlertid regjeringen Solberg i sitt forslag til endringer i statsbudsjettet
for 2014 å utsette dette betjeningskravet på ubestemt tid.
Aldersgrensen ble
innført i juni 2012, men først fra 1. januar 2017 har det vært et
krav å ha et tilfredsstillende alderskontrollsystem på plass. En
obligatorisk solarieprøve for ansatte som har kundekontakt i solstudioer ble
innført 1. januar 2015. En tilsynsrunde Statens strålevern hadde
i rundt 460 solstudioer høsten 2017, viste imidlertid nedslående
resultater. Nesten halvparten hadde ikke god nok alderskontroll,
rundt halvparten oppfylte ikke krav om solarieprøven (kunnskapsprøve), og
nesten like mange hadde ikke hengt opp obligatorisk advarselsplakat.
De fleste solstudioene som hadde avvik i tilsynsrunden, var ubetjente.
En ungdomsundersøkelse gjennomført for Kreftforeningen i 2016 viste
at nesten åtte av ti var under 18 år første gang de brukte solarium.
Nesten alle var kunder i ubetjent solstudio.
I innstillingen fra
helse- og omsorgskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for
2018 (Innst. 11 S (2017–2018)) løftet komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
frem manglende regulering av solarier. Arbeiderpartiets medlemmer
i komiteen mener det er svært viktig at solarier kontrolleres, at
brudd på regelverket følges aktivt opp, og at regjeringen må vise
større handlekraft for å forebygge farlig UV-stråleeksponering blant
mindreårige.
Det er åpenbart at
dagens system ikke fungerer tilfredsstillende, og at andre virkemidler
må tas i bruk. Folkehelsehensyn må utvilsomt veie tyngre enn hensyn
til solariumsbransjen. Erfaringer med et lignende virkemiddelapparat
som man f.eks. bruker på tobakks- og alkoholområdet, vil kunne ha
god overføringsverdi til solariumsområdet. Men unntak av 18-års
grense for solarium er i dag verken kampanjer, avgifter, tydelig
helseadvarsel, markedsføringsregulering eller forbud tatt i bruk.
Forslagsstillerne mener informasjonskampanjer om faren ved solariumsbruk
og annen soling bør finansieres, samt at avgift og forbud mot reklame
for solarier bør vurderes. En vet at ungdom er prissensitive, og
det er rimelig å anta at en avgift på solarium vil få flere unge
til å avstå fra å sole seg ofte og lenge.
Avgift på solariumsbruk,
tydeligere advarselsmerking og regulering av markedsføring er også
eksempler på virkemidler som vurderes i andre land. Australia og Brasil
har innført forbud mot solarium. Med over 5 500 solarier i Norge
er forvaltningen knyttet til solariumsbransjen ressurskrevende,
blant annet med et omfattende godkjenningssystem hos Statens strålevern
og tilsynsansvar i kommunene. Det bør vurderes om noen av disse
tiltakene fra andre land også bør vurderes i Norge.