Bakgrunn

I 1933 vedtok Stortinget å etablere Norsk Rikskringkasting, og samme år ble Riksprogramrådet oppnevnt, med 15 medlemmer. Mye har skjedd med norsk medievirkelighet siden den gang. I 1990 innstilte regjeringen om en ny riksdekkende, reklamefinansiert TV-kanal, og TV 2 kom på lufta første gang i 1992. I løpet av 1990-tallet ble NRK et aksjeselskap, og interessen for Kringkastingsrådet var synkende. De siste årene har rådet imidlertid sett en eksplosjon av klager, etter at flere grupper har kjørt samordnede kampanjer. Rådet har til tider hatt problemer med å håndtere mengden henvendelser. Både NRK, rådets funksjon og det generelle mediebildet har med andre ord utviklet seg svært mye siden etableringen av rådet i 1933.

I sitt høringssvar til en ny kringkastingslov skriver Norsk Redaktørforening:

«Rådet bryter etter vår mening med prinsippene i Redaktørplakaten og Lov om redaksjonell fridom i media, hvor det er forutsatt at eierne ikke skal gripe inn i redaksjonens frie vurderinger og redaktørens suverene rett til å redigere sitt medium. Ikke i noe annet større, seriøst og etablert mediehus ville det blitt akseptert at regjering og storting skulle oppnevne et «redaksjonsråd» som skulle behandle klager fra publikum og evaluere den frie journalistikken.»

Dette er alvorlig kritikk mot et stort mediehus som NRK, som har et viktig mandat som allmennkringkaster for hele befolkningen.

Tidligere i år valgte regjeringen å oppnevne en nylig avgått statssekretær ved statsministerens kontor som rådets leder, og understreket med det at det er en tett politisk kobling til Kringkastingsrådet. Det framstår svært uheldig.

Lokalt blir distriktsprogramrådene oppnevnt av fylkestingene, og det samiske programrådet blir oppnevnt av Sametinget. Dette legger til rette for de samme prinsipielle utfordringene som det nasjonale kringkastingsrådet. Forslagsstillerne innstiller derfor også på å legge ned disse.

NRK har som allmennkringkaster en viktig oppgave som folkeopplyser og et særlig ansvar for beredskap. For at NRK skal fortsette som allmennkringkaster av høy kvalitet, er det avgjørende at hele befolkningen har anledning til å gi tilbakemeldinger, lufte engasjement eller klage på virksomheten. Å legge ned Kringkastingsrådet må derfor ikke bety å legge ned klagemuligheten. Stortinget har gjennom redaktørplakaten til NRK anledning til å sikre et klageorgan for NRK som behandler bredere temaer og diskusjoner som befolkningen er opptatt av, og som også mottar henvendelser. Dette organet bør ikke være internt, men åpent slik som Kringkastingsrådet er i dag. Et slikt organ vil både sikre at temaer som er viktige for befolkningen, blir tatt opp, samtidig som det fjerner uheldige bindinger.