Bakgrunn
Forslagsstillerne
viser til at religionsfriheten er en av grunnpilarene som det norske
samfunn bygger på. Alle innbyggere «af Riget» har en grunnlovfestet
rett til fri religionsutøvelse, jf. Grunnloven § 16. Dette innebærer at
staten garanterer den enkelte innbygger et vern mot forfølgelse
og diskriminering for sin religion, samtidig som staten forplikter
seg til å ta bort hindringer som begrenser den enkeltes mulighet
for fri religionsutøvelse.
En positiv tolkning
av forpliktelsen som gjelder religions- og livssynsfrihet, innebærer
at staten skal legge til rette for utøvelse og videreføring av religion
og livssyn. Religionsfrihet er et gode som myndighetene respekterer,
og også et gode som myndighetene aktivt ønsker å verne om og bidra
til å oppfylle.
Retten til tros-
og livssynsutøvelse hører med til de grunnleggende menneskerettigheter,
jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 9, som også
er en del av norsk lov gjennom menneskerettsloven:
«Enhver har rett
til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett
omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning og
frihet til enten alene eller sammen med andre og så vel offentlig
som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved
tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.»
Forslagsstillerne
viser til at for de fleste her til lands er religionsfriheten en
selvfølge. For innbyggere som er avhengige av hjelp fra andre for
å kunne praktisere sin tro eller sitt livssyn, er dette imidlertid
ikke alltid like enkelt. Religionsfriheten gjelder alle innbyggerne,
uavhengige av livssituasjon, funksjonsevne, alder og andre vesentlige
forhold ved en person. Dette innebærer at den som mottar helse-
og omsorgstjenester, og er avhengig av bistand for å kunne praktisere
sin tro eller sitt livssyn, også har en grunnlovfestet rett til
fri tros- og livssynsutøvelse. Dette hører med til omsorgsfull hjelp
og er en naturlig del av den helhetlige helse- og omsorgstjenesten.
Både Stortinget og
ulike regjeringer har de senere årene løftet fram betydningen av
at helse- og omsorgstjenesten i sin praksis oppfyller denne grunnleggende menneskerettigheten.
Helse og omsorgsdepartementet
gav i 2009 ut rundskrivet 1–6/2009 «Rett til egen tros- og livssynsutøvelse», hvor
det heter:
«Helse- og omsorgsdepartementet
ønsker med dette rundskrivet å sikre at de som er avhengig av praktisk
og personlig bistand fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten,
også får ivaretatt sine muligheter til egen tros- og livssynsutøvelse,
i tråd med de grunnlovfestede bestemmelser om religionsfrihet og
ytringsfrihet.»
Og videre:
«I dette må det innfortolkes en plikt for helse- og omsorgstjenesten
til å legge til rette for den enkeltes mulighet til fri tros- og
livssynsutøvelse.»
Samarbeidsrådet
for tros- og livssynssamfunn (STL) gav sammen med Helsedirektoratet
i desember 2013 ut heftet «Samhandling mellom helse- og omsorgstjenesten
i kommunene og tros- og livssynssamfunn. Den som mottar helse- og
omsorgstjenester har også rett til å utøve sin tro eller sitt livssyn
– alene og i fellesskap med andre». Her heter det:
«Den som mottar helse-
og omsorgstjenester, skal motta tjenestene i samsvar med de lover,
forskrifter, rundskriv, offentlige føringer og veiledninger som
regulerer tjenesten. Den som yter tjeneste er forpliktet til å gjøre
dette i tråd med disse bestemmelsene. Dette innebærer at en tjenesteyter
ikke selv kan definere kriteriene for tjenesten. Når en tjenestemottaker
er gitt en rettighet, følger det at andre har et ansvar for å sørge
for at denne retten blir fulgt opp i praksis.»
Temaet
ble også løftet fram av helse- og omsorgskomiteen i Innst. S. nr.
150 (2006–2007) om St. meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter
og mening, under komiteens merknad 2.21 Styrket rettssikkerhet.
Forslagsstillerne
mener verdighetsgarantien må innfris. Dette er en forskrift som
Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for under den rød-grønne regjeringsperioden,
som skal sikre at eldreomsorgen tilrettelegges på en slik måte at
dette bidrar til en verdig, trygg og meningsfull alderdom. I forskrift
om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) slås det fast at
de kommunale pleie- og omsorgstjenestene skal legge til rette for
en eldreomsorg som sikrer den enkelte tjenestemottaker et verdig
og så langt som mulig meningsfylt liv i samsvar med sine individuelle
behov, og at dette inkluderer tilbud om samtaler om eksistensielle
spørsmål.
Bakgrunnen for at
dette slås så eksplisitt fast, er et ønske om at det tydelig formidles
et signal om at helsepersonell bør jobbe ut fra et helhetlig menneskesyn. Tjenestemottakerne
må sees som helhetlige mennesker. Mennesket er ikke bare en kropp
med fysiske behov, mennesket har også andre sider og behov. Det
fysiske, psykiske, sosiale og åndelige eller kulturelle henger sammen
og påvirker hverandre. Helsefagarbeidere med et helhetlig menneskesyn
fokuserer ikke bare på å dekke menneskets fysiske behov for mat
og personlig hygiene, men ser hele mennesket og forsøker å dekke
både de fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og kulturelle behovene
samtidig.
Forslagsstillerne
vil at tjenestemottakere i institusjoner skal ha mulighet for og
tilbud om å ha noen å snakke med om åndelige og eksistensielle spørsmål (prestetjeneste
med mer).
Innholdet i omsorgen
er avgjørende for livskvalitet, trygghet og verdighet. Eldre som
har behov for hjelp, skal være trygge på at de får den hjelpen de
trenger – når de trenger den. Derfor må løsninger og tiltak tilpasses den
enkeltes behov. Forslagsstillerne viser til at Kristelig Folkeparti
vil legge til rette for at eldre kan få dekket sine grunnleggende
fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Det handler om menneskeverd
og om livskvalitet i hverdagen.
Forslagsstillerne
mener det er viktig å sikre at alle som mottar helse- og omsorgstjenester,
får oppfylt sin rett til å praktisere sin tro eller livssyn.