Det
må bli lettere å be om hjelp og lettere å få hjelp når noe er vanskelig
Psykiske plager er
vår tids folkesykdom. Med tidlig hjelp kan likevel mange psykiske
lidelser forebygges og behandles. Flere må få hjelp tidligere, og
sosiale helseforskjeller må forebygges. Langt mer av innsatsen må settes
inn nært der folk bor, går på skole, jobber og tilbringer tiden
sin. Grunnlaget for god helse legges tidlig. Derfor må man rette
særskilt oppmerksomhet mot de aller yngste.
Kunnskap om psykisk
helse, tanker, følelser og atferd har en god forebyggende effekt
på psykiske lidelser og bidrar til bedre mestring. Forslagsstillerne
mener en må sørge for å øke kunnskapen om psykisk helse, og at det
må være noen å snakke med om psykiske plager og stress.
I livets overganger
eller kriser, som ungdoms- og studietid, å bli foreldre, skilsmisser,
alvorlig sykdom og dødsfall, er man ekstra utsatt. Det skal være
lett å få hjelp av fagfolk når noe er vanskelig. Forslagsstillerne
mener at alle kommuner bør tilby et lavterskel psykisk helsetilbud,
lett tilgjengelig der folk er.
Det er avgjørende
at kommunene kan tilby lavterskel og lett tilgjengelig
hjelp, god informasjon om hjelpetiltak og sammenhengende hjelpetjenester
på tvers av faggrupper, sektorer og nivåer med tanke på tidlig innsats
mot uheldig skjevutvikling hos barn, ungdom og voksne. Slike tilbud
må være innrettet på en måte som gjør at det oppleves som naturlig
for alle å ta kontakt.
Ifølge Helsedirektoratet
kjennetegnes lavterskeltilbud ved at de:
-
gir direkte hjelp
uten henvisning, venting eller saksbehandlingstid.
-
kan oppsøkes av brukere
uten betalingsevne.
-
er tilgjengelig for
alle.
-
kan tilby tidlige
og adekvate tiltak.
-
kan være «los» videre
i systemet for brukere, pårørende, familier, nettverk og lokalmiljø.
-
inneholder personell
med kompetanse til å oppfylle tjenestens formål.
-
har åpningstid tilpasset
målgrupper og formål.
-
har høy grad av brukerinvolvering
og aksept for brukerens ønsker/behov.
-
fremstår som et synlig,
tydelig, hensiktsmessig og tillitvekkende sted for innbyggerne.
Mennesker
lever ikke sektorinndelte liv. Familier i Norge i dag er ulike i
sammensetning og har ulike, mangfoldige og ofte sammensatte behov
når de kommer i en situasjon der de trenger hjelp. Mange syns det er
vanskeligere å be om hjelp når de opplever en tung tid, enn ved
en influensa eller et benbrudd. En samling av flere tjenester i
ett hus eller på ett område kan gjøre det lettere for familier,
barn og unge å vite hvor de skal gå hvis de trenger hjelp, og uten
at problemet må være for stort. Det er nødvendig med et sted man
kan oppsøke hjelp uten å trenge henvisning eller måtte forholde seg
til andre inntakskriterier, slik at alle som ønsker det, kan få
hjelp uten å måtte bli satt på venteliste. Det må være et mål at
en ikke selv skal være koordinator for de ulike tjenestene, men
motta sammenhengende tjenester der det er én dør inn.
Det må være rom for
lokale tilpasninger, slik at kommuner og ansatte kan bruke egne
erfaringer og vurderinger når lavterskeltilbudet etableres og utvikles
videre. Ansatte må gis tillit i vurderingen av hvilke behov og tiltak
som passer den enkelte, men tilbudet må også kunne gi resultater
som kan etterprøves. Et viktig krav til innhold må også være at
tilbudet bidrar både overfor enkeltpersoner og i forebyggende folkehelsearbeid.
Det er avgjørende
at det gjøres lettere å få god hjelp tidlig, og at tilgangen på
hjelp ikke er avhengig av hvor man bor. Derfor mener forslagsstillerne
at det må etableres et lavterskel psykisk helsetilbud med mulighet
for drop-in i alle kommuner, enten som en del av et samarbeid mellom
flere kommuner eller som et selvstendig tilbud i den enkelte kommune.